– Jeg legger ikke skjul på at jeg var påvirket den kvelden. Vi var en gjeng fra jobben som var ute på byen i Arendal. Det var fredag, lønningspils og stor stemning.

Stig forteller om den klare, kalde aprildagen i 2024. Som så ofte før, kjørte han båten sin til byen. Plukket opp et par gode kollegaer på veien og drakk en pils på vei inn. Vel fremme, fortøyde han båten på enden av en flytebrygge, der den skulle ligge til dagen etter.

– Det var kaldt, så i 01-tiden gikk jeg for å hente en dunjakke jeg hadde liggende i båten. Jeg tok den på, og så skulle jeg gå opp igjen for å møte en bekjent som skulle kjøre meg hjem.

Så skjer det som ikke skal skje. Da Stig skal gå i land, sklir skjærgårdsjeepen ifra slik at han blir stående med en fot i båten og en på utriggeren. Han forsøker å ta steget over i båten, men mister balansen og faller i vannet.

Kjempet for livet

– Først fikk jeg panikk. Så klarte jeg å tenke at jeg måtte roe meg ned. Jeg vurderte at jeg hadde 2-3 sjanser til å komme meg opp, og satte i gang med å prøve.

Stig prøver alt han kan å dra seg opp på flyteriggen uten hell. Hviler beina, prøver igjen, men klarer ikke. Han roper og roper, men ingen kommer. Dunjakken blir tung av vann, men han prioriterer å holde seg fast i båten heller enn å ta den av. Minuttene går.

– Jeg endret taktikk, tenkte at badestigen på båten var min siste sjanse. Da det heller ikke gikk, ble jeg så sliten. Jeg dyttet den ene foten inn bak stigen og surret nevene rundt så godt jeg klarte, sånn at kroppen min i hvert fall skulle bli funnet.

Da håpet svant, tenkte han på barna sine – sønnen og datteren som begge er i begynnelsen av 20-årene.

– Nå får jeg aldri se dem mer. Jeg får ikke se alt de skal bli i voksenlivet. Jeg får ikke følge datteren min til alters, eller oppleve å bli bestefar. Det var tankene som suste i toppen.

– Jeg sluttet aldri å rope mens jeg lå der. Det var det som reddet meg fra å bli drukningsoffer nummer 96 i 2024.

Stig lå i vannet i om lag 15 minutter før han ble reddet.

Et typisk drukningsoffer

I 2024 var det en kraftig økning i antall drukningsulykker i Norge. De aller fleste av de omkomne var menn, flest ulykker skjedde i Agder og mer enn hver tredje ulykke skjedde etter fall mellom båt og brygge. 43 prosent var 61 år eller eldre. Stig Johnsen kan huke av alle punktene bortsett fra alderen – og at han fortsatt lever.

– Jeg har spøkt litt med at det var bra jeg bare var 56 år da ulykken skjedde.

– Men spøk til side: Jeg var klar over faktaene og har respekt for sjøen, men tenkte at det ikke kom til å skje meg.

– Jeg skulle jo bare hente jakken min, men så er det nettopp sånne skulle bare-situasjoner som kan bli farlige. Nå håper jeg at min historie kan være en tankevekker for andre menn.

Gleder seg over livet

Ulykken har gjort Stig mer ydmyk, forteller han.

– Jeg er blitt mer bevisst på risiko, men gleder meg også mer over livet.

Han kontakter barna sine oftere. Tårene sitter løsere. Sansene er skjerpet. Men bading i sjøen er blitt vanskelig, og han har hatt utfordringer med både tankespinn og nattesøvn. Når han hører om andre drukningsulykker, kjenner han fysisk smerte.

– Rådene fra både Redningsselskapet og psykolog har vært: Prat om dette, ikke lukk det inne. Samtidig som jeg bearbeider hendelsen, kan jeg hjelpe flere til å bli bevisste.

Det er april 2025 og båtsesongen er straks i gang. Båten til Stig er pusset, motoren har vært på service. Og kapteinen selv – er han klar?

– Jeg både gleder og gruer meg. Jeg skal fortsatt dra ut med båten, kose meg og ta noen øl, men tenker alltid på båtvett. Jeg skal bruke redningsvest eller flytejakke, også når jeg bare skal ordne noe på brygga. Og båten blir liggende når jeg har drukket.

– På sommerfesten med jobben, stilte jeg med badering rundt magen, siden festen var et sted i nærheten av sjøen. Det er jo best å være på den sikre siden, sier han og ler.