I utgangspunktet var Averøy på Nordmøre et idyllisk sted å vokse opp. Huset til Elisabeth og familien lå like ved sjøen, og sammen med venninnene kunne hun løpe fritt i trygge omgivelser omkranset av vakker natur. Men hjemme var ikke alt som det skulle.

Ingen gjorde noe

– Foreldrene mine drev et rederi sammen. Mamma tok seg av kontordelen, mens pappa var mye borte på båt i perioder. I tillegg var jeg enebarn, derfor var det hun og jeg mye av tiden.

Besteforeldrene, morens foreldre, bodde like i nærheten.

– Jeg var like mye der som hjemme, og de ga meg omsorg i praktisk forstand. Jeg fikk mat, de hjalp meg med leksene og bestefar fulgte meg på fritidsaktiviteter. I ettertid ser jeg at de helt klart bidro til å gjøre dagene tryggere for meg.

Likevel hjalp de ikke barnebarnet med hennes største bekymring.

– Da jeg sprang opp dit for å si fra at mamma var full, ble det ikke gjort noe med det. Jeg ble tidlig klar over at dette ikke var noe vi snakket om.

Alene med tvilen

Som et pliktoppfyllende barn ble det naturlig for Elisabeth å passe på moren, samtidig som hun også ga klart uttrykk for hva hun mente om drikkingen.

– Jeg hadde flere raseriutbrudd rettet mot mamma for at hun skulle skjønne hvor vondt jeg hadde det.

Moren ble aldri sint tilbake, men stillheten og bortforklaringene opplevdes vonde, forteller Elisabeth.

– Hun ville ikke snakke om det, avfeide meg med at det ikke var sant. «Nå tuller du», kunne hun si, eller så foreslo hun at vi skulle dra og handle. Jeg husker mange byturer med nye leker og klær.

Elisabeth var mye alene med tanker og tvil.

– Manglet aldri noe

Til tross for rykter, var det ingen som spurte direkte om hvordan hun hadde det hjemme.

– Foreldrene mine tjente godt og var arbeidsgiverne til en god del folk etter hvert. Vi manglet aldri noe, jeg hadde hest og vi dro til Syden. Sånne ting gjør det nok vanskeligere å se hva som er bak fasaden. Det gjorde at mamma fikk til å skjule drikkingen lenge.

Selv om moren prøvde å begrense drikkingen når mannen var hjemme, førte misbruket til konflikter i ekteskapet.

Døde av leversvikt

Året hun fylte 15 ble foreldrene skilt. Morens drikking eskalerte. Etter hvert ble også Elisabeth syk, og fikk oppfølging av Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP).

– I tiden da jeg kom inn på BUP fikk også mamma behandling, og litt etter litt begynte hun å være mer ærlig om problemene. Hun forklarte meg at det var vonde ting hun hadde opplevd som liten som var årsak til drikkingen, sier Elisabeth, som etter hvert også fikk god hjelp gjennom Blå Kors sitt tilbud til barn av rusavhengige – Kompasset.

Etter videregående flyttet Elisabeth til Trondheim for å studere. Til tross for flere behandlingsrunder, klarte ikke moren å gi opp alkoholen. I 2013 døde hun til slutt av leversvikt, 54 år gammel.

– De siste årene var hun veldig syk. Vi hadde noen fine samtaler der hun var åpen og reflektert om lidelsen og hva den hadde påført meg, før hun falt tilbake til sin rusverden der hun kun så seg selv og sitt behov for å drikke.

Fin og god mamma

I dag lever Elisabeth sammen med samboer Espen og to døtre på ni og fem år i Trondheim. Som mestringsveileder hos Kompetansesenter Rus Midt Norge (KoRus), jobber hun med utviklingsarbeid og rådgivning tilknyttet pårørende. Åtte år etter morens død er det fortsatt mye som er sårt, men også mye som går bedre.

– Før var jeg livredd alkohol. Nå er jeg mer avslappet, jeg vet at reaksjonene mine kommer av det jeg har opplevd. Jeg er ikke avholds, samtidig som jeg er svært bevisst på at alkoholisme kan ramme hvem som helst. Og jeg vet hva slags påvirkning det har på barn, derfor drikker jeg aldri mer enn to enheter foran dem.

Hun snakker åpent med barna om mormoren deres.

– Vis omtanke

Møter du barn fra familier med utfordringer, er det viktig å signalisere at du er der, sier hun.

– Har du en magefølelse at «her er det noe», kan du bidra til å gi barn kunnskapen og språket de trenger for å kunne fortelle. Det går for eksempel an å snakke om at det er mange barn som opplever sånne ting. Det gjelder både for rus, vold og overgrep.

Selv skulle hun ønske hun hadde hatt noen å fortelle om morens drikking til. En bekreftelse om at dette ikke var noe hun fant på, ville gjort en stor forskjell. Hun oppfordrer voksne til ikke å gi seg dersom de er bekymret for et barn:

Går det ikke første gangen, så prøv igjen og igjen. Vær der, vis omtanke og skap en relasjon som gjør det mulig å fortelle.

Foto: Vibeke Støbakk Myren og privat