– Noen ganger klarte ikke pappa å kjøre båten hjem selv

Av-og-til kjenner «Nora» sin identitet, men av respekt for familiemedlemmer som ikke ønsker å bli gjenkjent bruker vi ikke hennes virkelige navn. Bildene i artikkelen er kun illustrasjoner.

Alkohol hver dag

– Pappa var en velfungerende alkoholiker. Han hadde jobb og venner. Han var sosial, morsom og godt likt. Og så drakk han fryktelig mye, forteller Nora.

Når han kom hjem fra jobb gikk det ikke lang tid før den første ølen ble åpnet. I helger, ferier og høytider ble det åpnet ekstra mange.

– I feriene hadde jeg jo ikke barnehage eller skole å gå til, så da måtte vi være sammen hele tiden. Han var ofte morsom frem til han drakk den ene ølen for mye. Da gjorde alkoholen han sint, og det gikk ut over oss i familien.

Alkohol på sjøen

Båtliv var en del av barndommen til Nora.

– Vi var ofte ute på sjøen. Det ble en øl, det ble flere øl. Etter hvert begynte de voksne å prate om rare ting, damer og sånn. Det var ting jeg ikke forsto da, men som voksen skjønner jeg at det var ting jeg ikke burde ha hørt som barn. Filteret var borte. Men pappa drakk, han så ikke mine behov.

 

Når de skulle hjem var faren ofte full. I snitt har hver fjerde omkomne i fritidsbåtulykker promille. Nora var redd mange ganger.

– Jeg merket jo at han kjørte dårlig, men han merket det ikke selv. Det var skikkelig ubehagelig. Egentlig var pappa god til å legge til, men nå skubbet han borti brygga. Hjem fra båthavna skulle vi jo også, han fyllekjørte flere ganger.

Da Nora ble kaptein

Noen ganger klarte han ikke å kjøre båten selv heller. Nora husker første gang det skjedde.

– Jeg var ti år, kanskje mindre også. Vi hadde vært på øytur med mange barn og voksne. Jeg husker ikke hva vi gjorde, men jeg husker at jeg måtte kjøre båten hjem i mørket. Vi hadde en liten båt, den var enkel å kjøre, men jeg hadde ikke kjørt så mye båt før. Pappa var så full at han sovnet foran i båten. Jeg husker jeg var redd, for full pappa, redd for båten, redd for mørket.

Det var mange voksne igjen på øya, men ingen av dem grep inn.

– Jeg husker jeg kunne ønske at noen sa «Nora, du kan sove i teltet vårt i natt» eller «Nora, vi kan kjøre deg hjem med båt til mammaen din». Men ingen sa noe.

– Våg å si ifra

I tidlige ungdomsår var hun ofte sjåfør på båten mens faren og vennene drakk.

– Det var god stemning og godt humør. Men også så mye alkohol at pappa tisset på seg. Han klarte ikke å ta ansvar. Jeg måtte ta ansvar for pappa. Likevel var det ingen som stusset på oss, sier Nora.

Faren vokste i gradene på jobben. Han hadde et stort nettverk, og møtte venner på en fast restaurant der de møttes for å spise og drikke. Det var en kultur de hadde, at det var greit å ta med barna, også barn som var langt yngre enn Nora. Så vidt hun vet var det ingen i serveringen som meldte fra. Det reagerer hun på i dag:

– Det er skremmende at ingen sa noe. Det preger ikke bare et barn, ubehaget du opplever tar du med deg resten av livet. Våg å si ifra, ring noen eller meld fra.

Faren til Nora gikk bort for noen år siden. To personer i den gamle gjengen hans kjørte seg i hjel med båt. I mange år holdt hun seg borte fra sjøen. Hun måtte lære seg å like den igjen.

– Da jeg ble mamma for tre år siden kjøpte vi egen båt. Jeg har brukt tid på å kvitte meg med vonde minner og fylle på med nye gode.

Relaterte saker

– Jeg skulle ønske noen hadde sagt fra om det de så

– Å være for edru var et helvete

– Læreren spurte om det var greit hjemme. Da rant det over.