– Jeg ble tilbudt et glass baileys av moren min som 10-åring

– I motsetning til hva mange andre barn synes, så var julen et høydepunkt for meg. Da var jeg ikke alene med mor, og hun tok seg sammen og drakk mindre, sier Simone Neumann (43) fra Stavanger.

Året er 1980: Fire år gamle Simone våkner av at moren, som er beruset, romsterer rundt i leiligheten. Hun har på høy musikk i den lille leiligheten og snakker høylytt i telefon uten å vise hensyn til datteren som skal sove og i barnehagen dagen etter.

Da Simone står opp, beordrer moren henne i seng, men Simone står opp flere ganger fordi hun ikke får sove. Siste gangen datteren står opp, mister Anne Mai besinnelsen og sparker henne i fjeset. For henne var datteren en klamp om foten de gangene hun skulle drikke. Da ville hun være i fred. Dagen etter lover hun bot og bedring hvis hun ikke forteller det i barnehagen, og heller unnskylder seg med at hun har slått fjeset i sengeenden. Simone gjorde som moren sa.

– Ikke stolt

I dag, 39 år senere, får Anne Mai Neumann (64) vondt i magen når hun tenker på hvordan hun oppførte seg og hva hun var i stand til.

– Jeg skulle ønske det var ugjort, sier hun.

Etter at Anne Mai ble tørrlagt for 29 år siden, har hun gjort alt hun kan for å bøte på de tingene hun har gjort og være en tilstedeværende og god mor i dag.

– Jeg valgte alkoholen foran Simone, og det er noe jeg ikke er stolt av.

Allerede tidlig i tenårene begynte Anne Mai å drikke.

– Jeg har aldri drukket normalt og brukte alkohol for å flykte vekk fra vonde følelser, sier Anne Mai som aldri fikk høre at hennes egne foreldre sa at de var glad i henne.

– Ikke før etter jeg ble tørrlagt.

Da Anne Mai var 21 år gammel, ble hun gravid med sin store kjærlighet fra Tyskland. Mens hun gikk gravid, kutta hun ut alkoholen tvert. For Anne Mai var det noe av det største i verden å skulle få et barn, og da Simone kom til verden, lovet den nybakte moren at hun aldri skulle gjøre henne noe vondt.

– Jeg var så stolt da Simone ble født, og jeg kan ennå kjenne lukten av henne.

Årene går, og forholdet til kjæresten, som var utro til stadighet, skranter, men Anne Mai nekter å gi slipp på ham, og gjør hva hun kan for å få forholdet til å fungere. Men da datteren er to år, går det ikke lenger, og han flytter tilbake til Tyskland. Anne Mai glemmer ikke synet av datteren som står på en stol, ser ut av vinduet og vinker hade til faren.

Livet raknet

I tiden som følger er Anne Mai er knust. Hun har lagt så mye i forholdet og føler at livet er over. Anne Mai er redd for å være alene, og for å flykte fra de vonde følelsene, begynner hun å drikke igjen, og drikkingen eskalerer innen kort tid.

– Jeg drakk for å klare å komme meg gjennom dagene.

De gangene Anne Mai drikker, klarer hun å slappe av, men hun har konstant dårlig samvittighet ovenfor datteren.

– Jeg visste at jeg ikke klarte å være den moren jeg lovet henne å være da hun ble født.

Som femåring fikk Simone en sykkel som ble hyppig brukt til å lete etter moren. De gangene Simone kom hjem, og moren ikke var der, tok hun sykkelen og dro til byen hvor hun som regel fant moren full på en eller annen pub i sentrum. Det kunne være midt på lyse dagen. Da moren får øye på datteren, kommer den dårlige samvittigheten og Anne Mai gir Simone penger for å gå å kjøpe seg noe på lekebutikken.

Når moren drakk, ble hun en annen person. Simone deler drikkingen inn i tre stadier. Til å begynne med føler Simone seg i veien for henne, så kommer det kunstige, gode humøret for så å ende med at moren blir høylytt, konfronterende og sint.

– Jeg har ingen gode hverdagsminner med moren min fra oppveksten.

Dagen etter snakker de aldri sammen om hva som har skjedd dagen før. Ofte på søndagene, mens moren lå og sov ut rusen, dro Simone til kirka som lå i nærheten. Der stod hun ved inngangen å delte ut salmebøker og var med på kirkekaffe etterpå hvor hun fikk saft og boller.

Etter hvert får moren, som er frisør, seg jobb i salongen hjemme hos en venninne. Anne Mai tilbringer mye tid i salongen.

– Hvis jeg ville se henne, så måtte jeg oppsøke salongen hun jobbet i og der følte jeg meg i veien for henne.

Drakk på jobb

Til og med på jobb kunne Anne Mai drikke.

– Det eneste som hjalp da jeg var dårlig, var å reparere, så da drakk jeg campari med juice til lunsj.

Anne Mai har alltid vært veldig glad i datteren sin, men klarte ikke å si det til henne. En gang datteren kom hjem fra barneskolen gikk Anne Mai mot datteren for å gi henne en klem, men Simone var ikke vant til å få klemmer av moren, så hun ble redd og løp unna når moren kom nær henne.

– Jeg var ikke vant til å få kjærlighet på den måten.

Noe av det Anne Mai har slitt mest med, er skam og skyldfølelsen.

– En del av meg visste tidlig at det jeg gjorde ikke var riktig, men jeg klarte ikke å slutte og drikke, sier Anne Mai som drakk for å rømme unna verden.

– Alkoholen var en virkelighetsflukt.

For å komme seg på skolen måtte Simone ta ansvar selv for å stå opp og lage matpakke.

– Jeg kom ofte uten mat, minnes hun.

Hjemme fant Simone stadig morens tomflasker som hun kastet og ryddet vekk. En gang da Simone er rundt 12 år, ligger moren dritings med en spritflaske i hånden på stuegulvet. Simone tar fra moren spritflasken og tømmer den ut i vasken mens hun ser moren, som gråter og er for full til å komme seg opp av gulvet, inn i øynene.

– Der og da følte jeg at jeg hadde overtaket på henne.

Flere ganger når Anne Mai drakk baileys, forsynte hun datteren på 10 år med et lite glass også.

– Det er galskap å tenke på i dag, sier Anne Mai.

Sovnet på nachspiel

De gangene Anne Mai hadde vorspiel, lekte Simone kelner og serverte drikke. Da de voksne dro ut på byen, drakk Simone opp restene som var igjen etter dem. Ofte kom ikke moren hjem før dagen etter når hun var på byen fordi hun hadde sovnet i en stol på nachspiel. Simone tror det er bare flaks at ikke hun har utviklet et alkoholproblem.

– Jeg hadde en periode i 20-årene med mye festing, men det gikk heldigvis bra.

Mens Simone, som hadde 104 dager med fravær i fjerdeklasse, gikk på barneskolen drømte hun om å rømme for å komme bort fra moren, men endte til slutt på at hun ikke kunne gjøre det.

– For hvem skulle ta vare på  mamma hvis jeg ikke var der.

Simone rømte ikke til blitzhuset, slik hun kunne tenke seg, men hun kunne finne på å gjemme seg for å se om moren virkelig brydde seg og kom for å lete etter henne.

– Jeg nøt å se frykten hun hadde mens hun lette etter meg fordi det beviste for meg at hun faktisk brydde seg.

Simone glemmer ikke den gangen moren satt foran TV-en og drakk og tissa i en bøtte. Hun var for full til å orke å gå på do, men klarte allikevel velte tissebøtta, og den som måtte vaske opp, det var Simone.

Nådde bunnpunktet

2. oktober 1990: 35 år gamle Anne Mai har kommet til et punkt hvor hun kjenner at hun ikke orker mer, og skrivet et brev til sin mor i fylla. Hun tar en taxi for å legge brevet i postkassen før hun drar på byen. Neste morgen reagerer hun på at hun ikke har hørt noe og kontakter moren for å spørre om hun har lest brevet, noe moren, som ikke har vært i postkassen den dagen, ikke har.

Mens Anne Mais mor går ut i postkassen, får hun snakke med lillesøsteren som er der. «Vil du ha hjelp?», spør hun. «Ja», svarer Anne Mai. «Vil du ha hjelp nå?», fortsetter hun. «Ja», svarer Anne Mai. Så drar søsteren sporenstreks til Anne Mai, og Anne Mai ber henne fjerne en flaske med 60 prosent fordi hun ikke stoler på seg selv lenger. De drar sammen til moren, men når Anne Mai kommer dit, kjenner hun at abstinensene er så sterke at hun er i ferd med å få delirium. Hun trenger hjelp med én gang.

De finner et sted på Larkollen hvor Anne Mai kan komme i behandling i 28 dager.

Problemet for Anne Mai er at det koster 42.000. Hvor skal hun få de pengene fra? «Ikke bry deg om pengene, det viktigste er at du får hjelp», sier moren hennes.

Søsteren kjører Anne Mai til Sola flyplass. «Nå står du på egne bein», sier hun idet hun vinker storesøsteren av gårde. På flyet får Anne Mai tilbud om alkohol, men siden hun har bestemt seg for å slutte å drikke, tar hun en cola i stedet. Hun sitter og niholder på colaen hele flyturen uten å klare å drikke den. Da hun lander på Fornebu, blir Anne Mai hentet og kjørt til Larkollen.

Motivet for endring

«Jeg har aldri sett et menneske som er så villig til å forandre», sier fadderen til Anne Mai ved behandlingsinstitusjonen. Anne Mai var motivert for en endring.

11. oktober, åtte dager etter at Anne Mai har blitt innlagt, ringer hun datteren som fyller 14 år. For første gang på 14 år er ikke Anne Mai hjemme og kan lage kake til datteren, noe hun alltid pleier å gjøre til bursdagen hennes.

– Den telefonsamtalen glemmer jeg aldri, sier Anne Mai rørt.

– Simone sa at det var den beste bursdagsgaven hun kunne få at jeg skulle bli edru.

I løpet av oppholdet gikk konsekvensene av alkoholmisbruket opp for Anne Mai, og hun inngikk en kontrakt med familien at hvis hun sprakk, så behøvde de ikke å ha noe mer med henne å gjøre. Nå har hun ikke rørt alkohol på 29 år.

– Jeg har klart det, sier Anne Mai stolt.

Kort tid etter at Anne Mai ble innlagt, fikk hun beskjed om å skrive 10 gode ting om seg selv. Anne Mai hadde ikke én god ting å si om seg selv, men i løpet av oppholdet fikk Anne Mai tilbake selvrespekten.

– Jeg fant frem igjen til det gode i meg. For det er mer godt enn vondt.

Da Anne Mai ble utskrevet, var hun klar for å begynne et nytt og bedre liv med én gang. Simone opplevde det som om moren hadde sett lyset, og at nå, nå som hun var edru, så skulle alt være greit.

– Sånn var det ikke i realiteten.

Plutselig skulle Anne Mai være en tilstedeværende mor som satte grenser og ga Simone innetider. Det passet dårlig med å være tenåring og i puberteten.

– Hun begynte plutselig å forvente ting som hun aldri hadde forventet før.

Anne Mai tok også kontakt med skolen som Simone gikk på fordi hun ville komme å fortelle sin historie til alle de seks klassene på trinnet til datteren. Det falt henne ikke inn å spørre datteren hva hun synes før hun gjorde det.

– Før var jeg flau over at hun drakk, og nå skulle jeg jammen meg bli flau over ting hun gjorde i edru tilstand også.

Tok igjen

Etter at Anne Mai ble edru, var Simone mye sint på moren sin for alt hun hadde utsatt henne for.

– Nå turte jeg å ta igjen med henne og å si ifra.

Frem til Simone ble gravid som 22-åring, hadde de et konfliktfylt mor-datter-forhold, men da Simone fikk se morens reaksjon da hun forstod at hun skulle bli mormor, ble hun mildere stemt. Anne Mai gråt av glede og lovet å gjøre det godt igjen ved å være den beste mormoren hun kunne være.

– Jeg begynte å se henne med nye øyne da jeg så kjærligheten hun ga datteren min.

Da Simone etter hvert gikk fra barnefaren, steppet moren inn som reservemor hvis det trengtes for at datteren skulle få avlastning, eller mulighet til å gjøre andre ting.

– Mor sa aldri nei når jeg spurte henne om noe.

I voksen alder har Simone trengt hjelp til å bearbeide fortiden. Simone, som har fått påvist både ME og posttraumatisk stresslidelse (PTSD), har vært hos flere psykologer gjennom årenes løp og for tre år siden begynte hun å gå på affektbevissthetskurs ved distriktspsykiatrisk senter (DPS).

– Der lærte jeg å regulere følelsene mine, og forstod at jeg ikke får endret det som har vært, men at jeg kan velge hvordan jeg vil ha det i dag, sier Simone som gikk der en gang i uka i ett år.

Anne Mai har jobbet i mange år med å få datterens tillit tilbake.

– Det har tatt tid, sier Anne Mai som har slitt med mye dårlig samvittighet.

– Det er vondt å tenke på alt Simone har vært igjennom på grunn av meg.

Siden Anne Mai ble tørrlagt, har hun gått ukentlig i selvhjelpsgrupper.

– Det kommer jeg til å gjøre resten av livet fordi det er min medisin.

Før synes Anne Mai livet var uutholdelig å leve, og brukte rusen for å slippe å kjenne etter.

– Nå synes jeg livet er godt å leve. Mitt motto er: Always look on the bright side of life.

Hjelper andre

En gang i uken jobber Anne Mai frivillig i fengsel. Hun ønsker å bruke erfaringene sine til å hjelpe andre med rusproblemer.

– Hvis bare én familie kan få hjelp på grunn av vår historie, så er ikke våre liv forgjeves.

Når Simone tenker på barndommen i dag, bærer hun ikke lenger nag til moren for det hun utsatte henne for.

– Mor var en annen den gangen enn hvem hun er i dag. Vi har aldri hatt et bedre forhold enn det vi har i dag, men det har kostet å komme hit.