– Jeg flyttet stadig grensene, så mye at jeg etter hvert skjønte at dette var fryktelig galt. Men selv da trodde jeg ikke at det var alkoholen som var den største utfordringen min. Jeg trodde det var depresjonen, sier hun.
Ville ta sitt eget liv
I etterpåklokskapens lys er det lett å se at hun brukte alkoholen som medisin.
– Det er klart, jo mer jeg drakk, jo tyngre fikk jeg det, – på lang sikt. Men den kortsiktige løsningen min var jo at jeg fikk det bedre, – med et glass, – eller to, eller tre eller ti. Følelsene ble svakere, og det ble mindre vondt når jeg drakk. Og så ble det tusen ganger verre dagen etterpå, sier hun.
Til slutt kom det til et punkt der Bente ikke så noen andre løsninger enn å ta sitt eget liv. Hun, – som alltid hadde hatt en drøm om å være supermamma, den som fikk til alt og gjorde alt for barna sine, skjønte at hun var blitt det motsatte.
– Jeg så at barna mine hadde det vondt. Jeg så at de var begynt å gå rundt på tå hev, at de var preget av situasjonen hjemme. Jeg skammet meg så intenst, og følte meg som en fæl mamma. Derfor var jeg overbevist om at de ville få det bedre uten meg, sier hun stille.
Etter selvmordsforsøket havnet Bente på sykehuset, hvor hun etter hvert ble tvangsinnlagt i psykiatrien. Det føltes som en lettelse.
– Jeg tenkte at «endelig er det noen som skjønner at jeg er deprimert!». Jeg trodde faktisk selv at depresjonen var mitt største problem. Selv da skjønte jeg ikke at jeg hadde et rusproblem, sier hun stille.