– Jeg trodde jeg var den eneste moren i verden som drakk

Vi reagerer ulikt i møte med motgang. Wenche Bjørkevoll (53) fant trøst i alkoholen, da hun i løpet av en toårsperiode mistet både søster, mor og far.

– Jeg ble veldig deprimert og brukte alkohol for å håndtere følelsene. Det gikk hardt ut over rollen min som mamma, forteller hun.

Wenche hadde jobb i oljebransjen, hus, hytte, mann og to barn. Livet i familien Bjørkevoll var tilsynelatende normal. Men innenfor huset fire vegger, vokste familiens vonde hemmelighet.

Det som skjedde på innsiden, samsvarte ikke med den ytre fasaden som Wenche hadde bygget for seg selv.

– Jeg holdt på å bli totalt utslitt av mitt eget skuespill. Jeg var utbrent og deprimert, og drakk fordi jeg ikke hadde det godt. Det eneste jeg lengtet etter, var å holde rundt neste vinglass.

Barna fant bortgjemt alkohol

Husets tenåringer opplevde morens alkoholproblem som et stort svik.

– Væremåten hennes forandret seg totalt, og hun var ikke lenger den trygge mammaen jeg opplevde henne som da hun var edru, forteller datteren Benedicte Bjørkevoll, som i dag er 25 år.

Selv var hun 15 år da morens alkoholmisbruk var på sitt verste.

Benedicte opplevde gang på gang å finne alkohol som moren hadde gjemt bort for at familien ikke skulle finne det.

– Jeg ble rasende og lei meg og konfronterte henne med det.

Konfrontasjon endret ikke Wenche, verken når det kom fra datteren eller andre i familien.

Den verste julen

Julaften 2011: Familien Bjørkevoll var på juleselskap hos en annen familie. Wenche klarte å holde seg unna alkoholen gjennom selskapet, men under opprydningen mistet hun grepet.

– Jeg holdt på med oppvasken i timevis for å kunne være i fred med drikkingen min, forteller hun.

Natt til 1. juledag i 2011 gikk det fryktelig galt. Wenche ble sendt på akuttmottaket med pustestans.

Dagen etter våknet hun på sykehuset med mannen og datteren ved sin side, alvorlige i blikket.

– De sa at dersom jeg ikke sluttet å drikke, måtte jeg flytte ut.

Datterens ansikt den natten kommer hun aldri til å glemme.  Wenche skjønte at alkoholmisbruket måtte stoppe, og at det var det eneste rette.

Skamfølelsen

Skamfølelsen kjente Wenche mye på i årene da alkoholen var hennes beste venn.

– Jeg skammet meg over at jeg aldri klarte å stoppe når jeg først hadde begynt å drikke.

Over alt hvor hun gikk, hadde hun skamfølelsen med seg. Hun begynte å gå på forskjellige Vinmonopol i byen for ikke å bli gjenkjent.

Det aller vanskeligste var likevel skamfølelsen og den dårlige samvittigheten hun fikk overfor barna. Å være en god mor lot seg dårlig kombinere med forholdet til alkoholen.

– Jeg var hele tiden på tilbudssiden når det gjaldt barna. Jeg sa ja til alt mulig, og var raus med penger. Dette gjorde jeg både fordi jeg hadde dårlig samvittighet, men også fordi jeg ville at barna skulle la meg være i fred med drikkingen min, når de fikk det de ønsket seg, forteller Wenche, og legger til:

– Jeg trodde jeg var den eneste moren i verden som drakk, og jeg skammet meg veldig.

Oppvåkningen

Etter hendelsen 1. juledag i 2011 bestemte Wenche seg for å ta grep. Hun tok kontakt med et familiemedlem som kjente noen i AA (Anonyme alkoholikere), og begynte å gå på regelmessige møter der.

– Jeg var på møtene kun for familien min sin del, og innerst inne ville jeg ikke slutte å drikke, forteller hun.

AA-møtene holdt utfordringene i sjakk en stund, men utover våren sprakk Wenche for første gang. Den våren og sommeren var Wenche edru og full om hverandre.

I sommerferien dro hele familien til Danmark. Wenches bror var med på turen, og en kveld åpnet han en vinflaske til middagen.

– Klirringen i glassene og lukten av vinen som spredte seg i stuen gjorde at jeg kjente et enormt sug, forteller Wenche, som skjønte at hun må forlate rommet.

Wenche tok med seg AA-boken sin inn på soverommet for å distrahere seg selv, men det hjalp ikke. Hun listet seg ut av leiligheten og forsvant bort på nærmeste matvarebutikk. Der kjøpte hun 4 små vodkaflasker.

Tilbake i leiligheten drakk hun dem i skjul. Den første flasken gikk ned på styrten.

– I det jeg åpner flaske nummer to, blir jeg kjempedårlig. Jeg sjangler ut til de andre i stuen, husker Wenche. Hun hadde fått noen tabletter fra legen, som virket dårlig sammen med alkoholen.

– Pulsen var skyhøy og huden min ildrød. Det gikk kaldt nedover ryggraden. Jeg kjente det i hele meg, jeg innså galskapen jeg holdt på med. Det var selve oppvåkningen.

Hun forsto at nok var nok. Hun hadde drukket sin siste dråpe.

Tilbakeblikk

Til sommeren er det 10 år siden Wenche sluttet å drikke alkohol. Hun kaller perioden etter at hun ble edru, for sine beste år.

Endelig surfer Wenche på medgangsbølgen, og kjenner at solskinnsdagene kommer oftere enn regnværsdagene.

– Jeg er mye ute i naturen, og går i fjellet. De høye fjellene er en trygghet og støtte når livet er vanskelig. Jeg har også begynt å trene mer og spise sunt.

Hun har i dag en fin og åpen dialog med barna om de tunge periodene, og hvor ødeleggende det var da alkoholen kom først. Når det kommer til å drikke sammen med barn, har Wenche tatt et tydelig standpunkt:

– Barn liker dårlig at foreldrene blir beruset.

Erfaringene hun har gjort seg, deler hun på bloggen sin. Nylig ga hun også ut sin første bok – Hverdagsmagi uten alkohol.

Hun håper at andre kan lære av feilene sine, og at boken skal motivere andre.

– Jeg vil at folk skal se at det finnes en vei ut av misbruket, sier Wenche.

Relaterte saker