Fra kos til kaos: 17. mai-minner fra virkeligheten
– Da klokka var 16, var det så mye fyll i sentrum at vi ikke syntes det var forsvarlig å ha med barna ute. Vi måtte gå hjem.
17. mai nærmer seg, og over hele landet ser folk frem til å feire grunnloven med høytid, fest og fellesskap. Men for mange barn kan nasjonaldagen – selveste barnas dag – preges negativt av de voksnes alkoholbruk.
Det er mange som ønsker å inkludere alkohol i 17. mai-feiringen. Men blir gatebildet preget av fyll i stedet for barnetog, går det utover feiringen til alle som ønsker å oppleve folkefesten. Her kan du lese historier fra mennesker som har opplevd at 17. mai har gått fra kos til kaos.
Fanebæreren
Jeg husker gleden ved å få bli valgt ut til å bære skolefana 17. mai. Tenk å få gå først i toget og vise vår fine fane!
Men natta til 17. mai ble lang. Min far var full, voldelig og uberegnelig. Jeg sov to timer, måtte passe på at far roet seg, og at mor ikke ble trakassert og mishandlet. Min far oppførte seg som en syk, gal mann, og jeg var den eneste han tålte synet av når han var full.
Jeg klarte å bære fana, da musikkorpset spilte. Jeg klarte å smile, gå i toget og rope hurra! Men etter toget var vel overstått, besvimte jeg over panseret til en parkert bil, og ble selv sett på som full.
Jeg var full, men ikke av alkohol, men full av utmattelse, tristhet og bitterhet, etter enda en ødelagt 17. mai.
-Anonym
Skulle ønske jeg gjorde mer
Jeg var gift med en alkoholiker og vi har barn sammen. 17. mai var et evig mareritt som jeg gruet meg til hvert år fordi det var en selvfølge for ham å drikke seg full mens barna var til stede.
Det jeg syntes var vanskelig å håndtere, i tillegg til at barna ble utrygge, var manglende støtte fra de rundt oss. De vi feiret sammen med, og som så at han drakk for mye og at barna tok seg nær av det, men som allikevel støttet ham og som fortsatte å skjenke.
Jeg endte opp med å være den sure kjerringa som ble bebreidet for å ødelegge den gode stemningen hvert eneste år. Den som alltid stoppet festen.
Nå som barna er voksne, forteller de meg at de skulle ønske jeg hadde sagt fra enda mer og kjempet enda mer imot, og jeg bebreider meg selv for at jeg ikke gjorde mer for å beskytte dem.
Jeg ser at de fortsatt blir engstelige når det dukker opp fulle folk og jeg skulle ønske de ikke hadde så mange vonde erfaringer.
Alkohol har en så stor og selvfølgelig plass i samfunnet at det er vanskelig å unngå drikking og skjenking i sosiale sammenhenger. Man må liksom ha en grunn til å avstå, og det kan føre til endeløse diskusjoner, og til og med krangling, å avslå en drink. Selv med barn til stede.
Det synes jeg er veldig trist.
-Anonym
Barnetoget
I fjor, da vi gikk til Bergen sentrum for å se på toget, var det allerede fulle folk i gatene – klokken var ikke mer enn 11.
Da barnetoget gikk, stod det folk og spydde ved siden av. Flere skrek og oppførte seg aggressivt, tydelig ruspåvirket.
Det gjorde barna mine utrygge og de snakker fortsatt om han mannen som skrek «flytt deg!» før han ravet forbi oss på gaten, og alle de knuste flaskene – og oppkastet – på fortauet.
Da klokka var 16 var det så mye fyll i sentrum at vi ikke syntes det var forsvarlig å ha med barna ute. Vi måtte gå hjem.
Jeg er barn av en alkoholiker, og skulle ønske jeg slapp å sitte og vurdere om jeg orker å feire 17. mai på grunn av åpenlys fyll i gatene.
-Anonym
Jeg ønsket å beskytte mamma
Jeg husker en 17. mai da jeg var rundt 9 år. Jeg og mamma skulle til sentrum for å høre på korpset og for å treffe venner og bekjente.
Mamma var full. Jeg husker at jeg syntes det var pinlig og flaut at de andre skulle se mamma sånn.
Det var ikke uvanlig at mamma var full. Hjemme var det ofte mye bruk av alkohol, og både mamma og pappa drakk ofte. Dette var noe jeg hadde blitt vant med.
Men jeg husker denne 17. mai-dagen – det jeg ønsket mest var å beskytte mamma. Jeg ønsket å skåne henne for at andre skulle se henne slik.
I senere tid har det overrasket meg at ingen sa ifra. At ingen forsøkte å tilby hjelp hverken til meg eller mamma. Dersom jeg nå i voksen alder ser barn som er sammen med fulle voksne, er det siste jeg skal gjøre å se vekk.
Jeg vil bidra til at barnet vil kunne få en tryggere barndom, og at de voksne kan få hjelp med sine alkoholvaner.
-Anonym
Flau over fylla
Vi gikk i barnehagetoget i Tromsø, i 15-tiden en 17. mai for noen år siden. Da vi gikk forbi en restaurant med uteservering var det masse skrål fra åpenbart berusa voksne mennesker, som ropte til barnehagetoget og hevet sine øl- og vinglass.
En pappa fra Danmark lurte på om dette var en ny trend i Norge, da han hadde hørt så mye fint om «barnas festdag». Dette var åpenbart et brudd med hva han hadde forestilt seg. Vi, som er født og oppvokst her, kunne bekrefte det. Vi skjemtes.
-Anonym
Mannen på benken
Jeg husker en 17. mai i Fredrikstad som barn. Jeg var syk det året, men ikke så syk at jeg måtte være hjemme.
Vi var i Gamlebyen, og de andre ville kose seg med softis. Jeg var for dårlig til å spise noe – så mor og jeg satt oss på en benk så jeg kunne hvile.
Så kommer en mann uventet deisende ned ved siden av meg. Svett og fæl – skjorten revet i stykker og buksen revnet opp til kneet. Der hadde han et stort, blått skrubbsår som blødde.
Han hadde fått juling, og det var størknet blod under nesen hans. Han var beruset og enset verken meg eller mor.
Mor fikk sånt sjokk at hun ikke klarte å gjøre noe med det samme. Men så fikk hun meg ned fra benken og leide meg vekk.
Jeg har aldri glemt det.
-Anonym
Alle historiene i artikkelen er anonymisert og gjengitt med tillatelse fra personene som har delt dem.
