Sommerens siste fest ble Susannes siste noensinne

Laila husker det så godt. Den siste telefonsamtalen, den siste krangelen.

– Det var en så fin samtale. Susanne hadde vært på båttur, og vi snakket om en bok jeg skulle kjøpe til henne. Og så kranglet vi slik vi pleide, om hvem som var mest glad i hverandre. Det minnet er godt å ha.

Den siste festen

Familien hadde flyttet fra Kragerø til Arendal den sommeren. Susanne skulle gjøre seg ferdig med sommerjobben, så skulle hun komme etter. Men denne fredagen var det tid for den årlige sommerfesten.

– Jeg hadde vært urolig hele uka, ville ikke at hun skulle gå på den festen. Men jeg lot meg overtale, det var ”den siste festen” før folk skulle tilbake til skole og jobb.

Selv om jeg visste at det kom til å bli alkohol så nektet jeg henne ikke.  

Promillekjøring var en kjent utfordring på stedet. Derfor hadde vennegjengen til Susanne begynt å samle inn bilnøklene på fest, for så å levere dem ut igjen dagen etter. Men denne kvelden var det én bilnøkkel som fortsatt lå i en lomme. Sjåføren, Susannes 20 år gamle fetter, var kommet senere til festen.

Kolliderte i fjellvegg

– Noe skjedde, det var noen som kranglet. 20-åringen hadde drukket, men satte seg bak rattet. Susanne satt i passasjersetet foran og en god venn av henne satt bak. Det gikk grisefort på dårlige veier.

Fortsatt vet ikke Laila hvor de var på vei. Det gnager. Alle detaljer kjennes viktige når du skal prøve å forstå hvorfor det gikk så fryktelig galt. For det som ’hadde gått fint’ frem til nå, gikk ikke fint denne natten. Bilen kjørte i 104 km/t da den kolliderte med en fjellvegg. Susanne døde, de to andre overlevde.

Akkurat denne natten lå ikke mobilen til Laila på nattbordet slik den pleier. Hadde hun svart de mange anropene, ville øregangen blitt fylt med rykter. Den første hun snakket med var faren sin, Susannes morfar, som fortalte om bilulykken. ”Hva har hun brukket nå, da?”, spøkte Laila. Men i bilen på vei til Kragerø ringte politiet. Snudde verden på hodet.

Kunne ikke knekke

– Tiden etterpå var tøff. Jeg hadde to barn til å ta meg av, jeg kunne ikke knekke. Jeg har jobbet i helsevesenet og sett andre gi opp dem som fortsatt lever. Det kunne jeg ikke tillate meg selv.

Susannes småsøsken på 5 og 6 år fikk også en sterk sorgreaksjon. Men det kan komme noe godt ut av sorg, selv om den er aldri så vond, forteller Laila.

– Det positive er kanskje at barna lærte om sorg og hva den kan gjøre med oss

mennesker. En vond erfaring kan bli god å ha etter hvert. Og vi har fått et veldig samhold. Båndet til jentene var det som reddet meg. Uten dem vet jeg ikke om jeg hadde vært her i dag.   

– Viktig med ettertanke

Etter ulykken fikk familien til Susanne satt opp en minneplate ved veien der bilen kjørte ut. Dette var første gang Statens vegvesen ga tillatelse til dette.

– En stund tente jeg lys der, men jeg fikk så mye kritikk at jeg sluttet. Nå er også platen flyttet, men den finnes fortsatt. Folk på stedet vil nok helst glemme, men der er jeg uenig, sier Laila, som mener det burde blitt satt opp flere minnesmerker der folk har mistet livet.

– I andre land, som Spania, setter de opp kors på ulykkessteder, hvorfor gjør vi ikke noe tilsvarende her? Det er vondt å se at noen har mistet livet, men ettertanke er viktig. Det kan hindre andre fra å kjøre i påvirket tilstand, det kan redde liv.

Promillekjøring er fortsatt en stor utfordring mange steder, sier Laila.

– Politiet har for få kontroller, det prioriteres ikke. Det er skremmende at små politietater legges ned, at alt flyttes til byene. Da blir det fritt frem på landet.

Snakkes i morgen

Noe som har gitt Laila mye glede etter Susannes død, er den gode kontakten med datterens venninner. Men det har også vært noe av det tyngste.

– Det er så fint å se dem ta utdannelse, få kjærester, gifte seg og få barn. Men det er også den største sorgen. Hvem hadde Susanne blitt, hva hadde hun jobbet med, kunne jeg vært bestemor i dag? ”Vi snakkes i morgen”, sa vi til hverandre i telefonen den fredagen. Men sånn ble det ikke.

Relaterte saker

Kjørte ruspåvirket: – Tøft for mamma å se meg slik