– Min fem år eldre bror har minner av ham før han ble alkoholisert, men jeg kan ikke huske min far edru, forteller Sanna Sarromaa.

Hun forteller om oppveksten sin i Finland, der hun bodde sammen med bror, mor og far i byen Lahti. Moren var psykiatrisk sykepleier. Farens arbeid som handelsreisende betydde at han iblant var borte, men ofte betydde det også at han var tidlig hjemme.

Førte alkoholregnskap

– Da jeg kom hjem fra skolen i 14-tiden, håpet jeg at han ikke skulle være der. Jeg ønsket å være alene hjemme, og husker skuffelsen de gangene han både var hjemme og allerede satt ved kjøkkenbordet og

Både Sanna og broren unngikk å invitere med seg venner hjem. Faren var beruset de fleste dagene i uken. På dager med begrenset tilgang på alkohol, var han sur og irritabel.

– Drikkingen var problem nok i seg selv, men han hadde også en del tilfeller av ekle kommentarer. Det gikk mest ut over min mor, men han kunne også si stygge ting om meg og kroppen min. Jeg var overvektig, og han kommenterte hvordan jeg så ut. Jeg får vondt av å tenke på det, på vegne av det barnet jeg var.

Da hun var ti år gammel, førte Sanna regnskap over farens drikking i et helt år. Antall øl- og vodkaflasker ble notert ned på lapper som hun la i pennalet.

– Dysfunksjonell sirkel

Sanna forteller at hun flere ganger ba til Gud om at faren skulle dø, eller at foreldrene skulle skille seg.

– Min mor hadde alltid en unnskyldning for at hun ikke kunne gå fra ham. Det økonomiske var ofte et argument. Og så, da jeg var 14-15 år, ble hun kreftsyk. Da hadde hun ikke lenger kreftene som skulle til.

Hun beskriver moren som en velutdannet og reflektert kvinne, som likevel ble deltakende i farens alkoholmisbruk.

– Hver gang min far gikk ut for å røyke, byttet hun ut noe av innholdet i vodkaflasken med vann, og så tok hun vare på slantene. Dette skjønte pappa etter hvert, noe som førte til at han maste om at han skulle gi slantene til henne, spesielt på søndager. Det ble en dysfunksjonell sirkel.

Ville flytte hjemmefra

Da Sanna gikk på ungdomsskolen, oppsøkte hun etter hvert en ungdomsklinikk og meddelte at hun ønsket å flytte hjemmefra.

– Jeg ønsket meg ro. Jeg fortalte dem at pappa drakk hele tiden og ba dem ta over omsorgen, flytte meg til et ungdomshjem.

Sanna fikk ikke innvilget ønsket sitt og sier at klinikken begrunnet dette med at moren hennes var frisk. Deretter la hun nye planer for hvordan hun skulle komme seg bort fra barndomshjemmet. Hun tok opptaksprøve på en IB-linje på et gymnas i en annen by, kom inn, og ordnet seg leilighet.

– Men så fikk jeg ikke lov av min mor å dra. Da ble jeg sint. Jeg tok gymnaset hjemme i Lahti på ett år, med dag- og kveldsskole, sånn at jeg kunne begynne på universitetet raskest mulig.

– En som leverer

I dag jobber Sanna som lærer og skribent, og er mor til sine fire barn. Som voksen leste hun seg opp på litteratur om alkoholikerbarn – og fikk en åpenbaring.

– Barn av alkoholikere kan bli ekstremt opptatt av regler, system og strukturer. Når barndommen er kaotisk, trenger man struktur. Jeg er alltid planmessig og pålitelig, både som arbeidstaker og mor er jeg en som leverer.

– Jeg har hatt en enorm trang til å skape et eget liv, mitt liv. Å leve under premissene foreldrene mine hadde lagt, fikk meg til å føle meg som et gissel.

Drikkingens arv går i generasjoner, mener Sanna.

– Folkesykdommen alkoholisme i Finland er en del av arven etter andre verdenskrig. Mennene som ikke døde kom hjem traumatiserte. De snakket ikke om følelsene sine, de drakk. Jeg tror det er først nå, med min og min brors generasjon, at vi kan bryte ut av denne arven.

– Aldri full

Med sin tydelige stemme og skarpe penn, kjenner mange Sanna Sarromaa fra kronikker og debattinnlegg. Her titulerer hun seg selv som «finne, forfatter og feminist» – men aldri moralist.

– Nei, noen moralist er jeg ikke. Jeg pleier å si at alkohol er min favorittdrikke, sier hun og ler, før hun utdyper:

– Det er mulig å drikke med måte. Jeg begynte først å drikke alkohol da jeg var over 20 år. I dag nyter jeg å ta et glass vin eller to, gjerne alene. Det er det vi finner kaller kalsarikännit, sier Sanna, og refererer til det finske uttrykket som betyr å sitte hjemme alene i underbuksen og drikke alkohol, uten å ha intensjoner om å gå ut.

– Men jeg drikker meg aldri full. Barna mine har aldri sett meg full, sier hun.

16 år gammel dro Sanna til Lappland, på et universitet som lå tusen kilometer hjemmefra. Deretter gikk turen til nye studier i Helsinki.

– Jeg hadde alltid ambisjoner, men situasjonen hjemme ble en ekstra drivkraft.

Begge foreldrene døde da hun var 19 år. Moren døde først, av uhelbredelig kreft. To måneder senere døde faren av hjerneblødning.

Forutsigbarhet, trygghet og glede

Et liv preget av systemer og struktur gir iblant et ønske om å kunne være litt mer ansvarsløs, forteller Sanna.

– Min venninne kaller meg verdens minst spontane menneske. Men jeg elsker forutsigbarhet! Mitt personlige slagord er «Forutsigbarhet gir trygghet og trygghet gir glede».

Oppveksten med en alkoholisert far har fratatt Sanna mye, men også gitt henne noe:

– Jeg er veldig effektiv og har fått til mye i livet. Denne drivkraften kan jeg kanskje takke min pappas alkoholisme for.