– Denne julen har jeg bestemt meg for å pynte og lage det hyggelig. Tidligere år har jeg begynt å kjenne på uroen i midten av november, men i år er den ikke kommet. Så jeg har tro på at det skal bli bra.

Var medavhengig

Ida liker ikke julemusikk. Lenge ble hun urolig av at det var hyggelig å feire jul. Både jul og bursdag var forbundet med et ubehag. Redselen for at noe som involverte et svært beruset familiemedlem kom til å skje, overskygget det meste. Av hensyn til personen selv og familien har vi i samråd med Ida valgt å anonymisere personen i denne artikkelen.

– For meg førte hans problemer til en medavhengighet. Hvis jeg hadde det fint og trygt, satt jeg bare og tenkte på hvor han var og hvordan han hadde det. Jeg klarte ikke å takle hygge, det ble feil uansett. Dette var veldig sårt for de rundt meg.

Ida var sju år da hun begynte å legge merke til at en av hennes nærmeste drakk.

– Jeg hadde et stort behov for å bli sett av ham, ville være med ham hele tiden. Håpet mitt ble bygget opp og ødelagt mange ganger.

Holdt på fasaden

Som barn opplevde Ida at ingen trodde henne da hun fortalte om alkoholproblemene i familien.

– Da jeg var 12-13 år sto han frem selv. Men da hadde han mistet lappen og kjørt med meg og søsknene mine i fylla flere ganger, så det var gått veldig langt.

I stedet for å ta avstand til mannen, flyttet Ida inn. Hun var den som passet på, som holdt rundt han når han hadde abstinenser. Hun var også den som løy og sa at ting gikk fint, bidro der hun kunne for å holde fasaden på plass. Julaften for snart ti år siden presset det seg frem et vendepunkt.

Vendepunktet

– Jeg hadde hatt mange nedturer. På julaften ble han full og jeg sint. Da han var på vei til å dra ba jeg ham velge mellom meg og alkoholen.

Mannen valgte det siste. Han dro, og Ida snakket ikke med ham på tre og et halvt år.

– Det var forferdelig, jeg savnet ham veldig. Men jeg måtte passe på meg selv. Da vi tok opp kontakten igjen prøvde jeg meg først på en rekke intervensjoner, av typen ”sitt ned, lytt, gjør som jeg sier”, sier Ida, som fant ut at heller ikke dette fungerte.

Hun gikk over til å hjelpe seg selv. Brukte Google, søkte opp forskjellige metoder for selvhjelp. Hun feilet, ga seg selv flere sjanser, feilet på ny.

Ikke bitter

– Etter hvert fant jeg noe som fungerte, blant annet en type triggerdagbok og det å snakke til seg selv som sin egen bestevenn. Det var riktig for meg å dokumentere hva jeg reagerer på og hva slags reaksjon jeg får, se mønstrene.

Etter å ha jobbet mye med seg selv er Ida kommet frem til aksept.

I dag har hun kontakt med familiemedlemmet som drakk på sine egne premisser.

– Se barnet

Hun er opptatt av at alkohol ikke skal gjøres til noe farlig.

– Det er helt greit å ta et glass vin eller øl til maten. Grensen går ved barnets opplevelse av at du som voksen endrer deg. At et barn er stille, er ingen grunn til å tenke at det går fint. Når barnet ditt ser rart på deg eller går bort, har hun eller han lagt merke til forandringen. Det gir utrygghet, sier Ida og legger til:

– Se barnet. Du har valgt å få dem, så sett dem først.

I dag driver 30-åringen sin egen bedrift, der hun veileder pårørende av rusmisbruk til å kunne stå sterkere i seg selv. Hun planlegger også bok, er i ferd med å starte podcast og deler opplevelser og råd på sin egen Instagram-konto @idabraarudjensen

– Jeg pleier å si at jeg er takknemlig for at jeg har hatt en alkoholiker i familien. Det har gjort at jeg kan hjelpe andre. Målet mitt er å drive forebygging heller enn å reparere. For du blir jo ødelagt av å vokse opp på denne måten.

Av-og-til har vært i kontakt med personen som omtales i denne teksten. Han er klar over at saken publiseres.