Det hender hun savner et par ekstra hender. I situasjoner der utstyret eller været ikke spiller på lag, kan tankene til Oda Pedersen Taule iblant vandre til de to strekfigurene i IKEA sine bruksanvisninger.

– Du vet, de som viser at man må være to for å skru opp en kommode? Det er mange tomannsjobber på en båt, noe som naturlig nok kan være litt utfordrende når jeg seiler alene. Men jeg finner ut av det, selv om det kommer noen tårer og banneord iblant.

– Overlykkelig

Som 12-åring seilte Oda til Karibia og var der i ett år sammen med foreldrene. Da hun kjøpte sin egen båt som 22-åring, var målet å skape minner.

– Jeg tenkte at en seilbåt kunne være en lavterskel eventyrskute, så for meg helgeturer i Oslofjorden og bare det å gjøre noe annet når jeg ikke jobbet.

Men da hun satt der, om bord i «Snuppa» – en 32 fot glassfiberbåt fra 1985 – slo frihetsfølelsen ned.

– Jeg kjente det i hele kroppen, det at jeg faktisk kunne dra akkurat hvor jeg ville. Mens jeg planla min første langtur, seilte jeg i Oslofjorden og en tur til Bergen. Da var jeg livredd for at jeg ikke skulle like det likevel, at jeg ikke skulle kose meg. Men så var jeg jo overlykkelig.

Ensom i stormen

Oda beskriver seg selv som så sosial at hun ikke tåler å være lenge alene. Likevel har hun lagt ut på lange seilas som eneste person om bord, og har måttet stå ensom i stormen – bokstavelig talt.

– Første gang jeg forsøkte å krysse Biscayabukten, var jeg skikkelig uheldig. Autopiloten streiket, et tau satte seg fast i propellen, motoren stoppet og roret låste seg, alt mens det bygget opp til storm. Til slutt hadde jeg ikke noe valg, jeg var livredd. Kun 25 nautiske mil fra målet måtte jeg gi opp og tilkalle kystvakten.

Tilbakeslaget i Biscaya var tøft, men likevel overkommelig. To år etter gjorde Oda og «Snuppa» et nytt forsøk – og lyktes. Radarparet har også vært på flere andre langturer, både som sololøp og med ekstra mannskap om bord.

– Må være skjerpet

Når det kommer til alkohol og sjøsikkerhet, har 28-åringen en klar regel:

– Jeg drikker aldri alkohol før eller under seiling. Først når jeg har ankret opp og er helt sikker på at båten er forsvarlig fornøyd, er det greit. Sansene svekkes allerede etter én øl. Når jeg seiler må jeg være skjerpet, fordi jeg vet og har erfart at det er mye som kan gå galt.

Hun møter ofte andre som drikker når de seiler.

– Poenget mitt er vel at jeg blir så himla lykkelig av å seile og forstår ikke helt at folk trenger alkohol i tillegg til den allerede sterkt tilstedeværende lykkefølelsen. Da nyter jeg heller en iskald øl når jeg er trygt fremme.

ODA

Bor i båten

I tillegg til å være eventyrskute, har «Snuppa» også fungert som hjemmet til Oda de siste seks årene. I vinter ankret hun opp i Bergen etter mange år med base i Oslo.

– Det beste med båtlivet er friheten, og det er deilig å stikke ut på havet en fredag etter jobb. Jeg har jo allerede alt jeg eier her om bord, så jeg trenger bare å handle litt mat før en tur, sier Oda, som får mange positive kommentarer for sitt valg av bopel.

– Det er jo et stort steg å ta, men jeg har aldri sett meg tilbake. Det mangler jo ting som dusj og standard dobbeltseng, men jeg får mye annet positivt i stedet.

Til andre som lurer på om de skal følge seilerdrømmen, har hun en klar oppfordring.

– Bare gjør det! Hva er det verste som kan skje?

På egenhånd

Det kan stå om livet i Biscayabukten. Men det kan det jo i grunnen gjøre hjemme også. Seilingen har gitt Oda oppturer og nedturer, dønninger og skumtopper, men til syvende og sist har båtlivet vist henne at man kommer langt med bare én person om bord.

– Mens koronapandemien spredte seg, seilte jeg fra Marokko til Portugal. De fem siste timene inn mot Lagos var det 20 sekundmeter vindstyrke, pøsregn, autopiloten klarte ikke styre i de sterke bølgene, jeg hadde ikke sovet på ett og et halvt døgn, og måtte bruke alle kreftene jeg hadde for å holde stø kurs. I tillegg var det tungt psykisk, sier Oda, som til tross for alt fikk en god opplevelse ut av det hele:

– Jeg tenkte faktisk at nå hadde det ikke gjort noen forskjell om vi var to, det hadde bare vært ennå en person jeg måtte passe på. Jeg klarer meg på egenhånd. Det var ganske godt å kjenne på det.

Oda og «Snuppa» skal ut på flere eventyr. Kanskje blir det Norskehavet, eller kanskje er det Shetland, Island, Grønland og Svalbard som venter der fremme i horisonten?

– Det er fantastisk at det går an å komme seg fra A til B kun ved hjelp av vinden. Det fascinerer meg fremdeles.  

Foto: Privat