– Jeg tenker noen ganger at jeg er født 150 år for sent. Jeg burde bodd lengst ute i en fjord der jeg måtte ro til virket mitt. Eller drevet med skreifiske og rodd oppover kysten i måned etter måned.

Selv om hun for mange er best kjent for sine bragder som fjellklatrer og polfarer, er Cecilie også en inspirasjon når det kommer til de kortreiste eventyrene – med sekk og telt i skog og mark, og i kajakk eller robåt på fjorden.

Påskeferie i snekke

Med oppveksten på en øy med salt på vindusrutene, kan Cecilie bli smått nostalgisk av veisaltet fra Ring 3 som fester seg på Oslo-vinduene. Hun har også gode minner fra båtliv i barndommen.

– Mamma sitt fristed var en fjellhytte i Romsdalen. Jeg husker at vi rodde, dorget og fisket ørret sammen med storesøsteren min. Det kvinnefellesskapet er gode minner.

Da hun var 10 år, ble stefaren hennes en del av familien. Han var båtmann med egen snekke, og fra da av dro familien på ferie med båt.

– Hver påske pakket vi ski og utstyr. Så dro vi inn Hjørundfjorden. Vi gikk skiturer på land mens vi bodde i båten. Den var ikke veldig stor, så vi var mye sammen. Det var tett, trygt og nært.

Cecilie forteller også om somre i båt, moren som laget ti liter bacalao hun serverte til nabobåter, og en stefar som lærte henne kunnskapen hun trengte.

– Jeg kan fortsatt ikke høyre og venstre, men har full kontroll på styrbord og babord.

Finner fremdriften sammen

– Jeg elsker å ro. Å kjenne treverket i nevene, å få træler. Å ro sammen, for eksempel i en oselver, finne fremdriften og ro i takt.

Hun beskriver lydene av årebladene som bryter vannskorpen, etterfulgt av klunkene mot tollegangen.

Gjentakelsene blir som et mantra, det er mindfullness. Ro, bokstavelig talt. Men en del av opplevelsen er også å synge og hoie litt underveis. Og så dra inn årene og dyppe føttene i vannet, eller ta seg en dukkert.

Cecilie Skog

Selv om hun ikke eier egen båt, ror hun ofte – alene eller sammen med venninner. – Vi pakker med oss lunsj, leier en færing av Åretak roklubb i Oslo sentrum og drar ut. Når vi trår i land etter turen, ser jeg noen ganger på folk rundt meg og tenker: Dere har vært i dette kaoset hele tiden, mens vi har vært på en annen planet.

En av de fineste roturene hun har hatt, var da venninnen Sigri Sandberg skulle skrive en bok om å ro Sognefjorden.

Sjøsyk i seilbåt

En stund var Cecilie kaptein med egen seilbåt. I TV-serien «Familiefryd» fra 2016, kunne seerne følge henne og Aleksander Gamme da de, som småbarnsforeldre, drømte om å seile de store hav med båten Fryd.

– Den båten ble et symbol på at livet går videre, sier Cecilie i dag.

Hun forteller at hun bygget båten selv, etter at ektemannen Rolf døde i en klatreulykke noen år tidligere. Hun kunne ikke seile, men tenkte at det kan ingen før de har lært det.

Da hun etablerte seg på nytt og ble gravid, opplevde hun å bli sjøsyk for første gang – i tillegg til at båten i seg selv ble en utfordring. 

– Både hormoner og biologi spilte inn. Å ha et liv i magen, passe på storesøster og ta vare på en båt samtidig, ble for mye.

I dag er det å eie et par kajakker nok.

– Hvis jeg ser en seilbåt ute i horisonten, tenker jeg at jeg er glad det ikke er meg som er kaptein. Da hadde det ikke blitt mye tid til klatring.

– Har vært redd

Cecilie drikker sjelden alkohol, og trenger derfor få forholdsregler for sin egen del når det kommer til å kombinere alkohol og båtliv. Samtidig kjenner hun på risikoen for å bli eksponert for andres dårlige valg.

Om våren er Oslofjorden stille og vakker. Men om sommeren kan det ligne ragnarok, forteller Cecilie.

– Jeg har vært redd i kajakk. Det har vært situasjoner der unge menn med litt for rask båt og litt for mye testosteron passerer uten at de legger merke meg. At det går bra, er kun flaks.

Min oppfordring er å ikke drikke når du skal kjøre båt.

Cecilie skog

Selv om hun ikke mønstrer på egen båt, blir det kystfriluftsliv i sommer – også med døtrene Vilja og Vega.

– Det blir småturer. Ta med teltet i kajakken og sove på en holme, eller prøve oss litt sammen i en robåt. Jentene har ikke lange nok armer til å ro en færing ennå, men de padler litt. Jeg tenker at det kommer etter hvert.