– Mamma var en respektert og anerkjent avdelingssykepleier hjemme i Harstad. Hun skoftet ikke jobb en eneste gang, men etter klokken 16 fungerte hun ikke. Da drakk hun, forteller Maria Rønning.

– Var normalt

Foreldrene skilte lag da hun var to måneder, og de første årene bodde Maria sammen med moren og den ni år eldre halvsøsteren.

– Det var søsteren min som oppdro og tok vare på meg. Det var hun som sto opp om natten når jeg skreik, og som fikk meg opp om morgenen.

De første årene tenkte ikke Maria særlig over at moren drakk. Hun var vant til lukten og trodde det var normalt. Men da hun gikk i tredje eller fjerde klasse, endret livet seg.

– Storesøsteren min hadde flyttet ut, det kom en stefar inn i bildet og sammen med ham eskalerte alkoholforbruket til mamma. Så da var jeg der alene med dem og drikkingen.

Storesøster Hege var den som hentet i barnehagen og den som kom i barnehagen når Maria hadde bursdag.

Dårlige minner

Til tross for omfattende alkoholbruk, ble ikke problemet plukket opp av skolen eller andre i nærmiljøet. En grunn til det var morens trang til å holde på fasaden, mener Maria.

De gode minnene overskygges som regel av de dårlige. Som da hun måtte tviholde på juletreet av frykt for at det skulle velte, mens moren og stefaren ravet rundt og kastet pynt over det. Eller de mange båtturene som ble ødelagt av alkohol.

– Jeg husker at moren min og jeg spilte kort en kveld. Det var så koselig, så neste morgen spurte jeg om vi kunne spille igjen. Men da sa mamma nei, stefaren min var blitt sjalu og kastet kortene på sjøen.

Full som tolvåring

I tillegg til storesøsteren, var besteforeldrene i Vesterålen og faren med sin familie i Trøndelag, trygge voksenpersoner i Marias liv. Men de var langt unna, og i det daglige var det ingen som fulgte henne opp. Det fikk uheldige konsekvenser.

–  Jeg levde på kanten og eksperimenterte med alkohol, røyk og sniffing. Første gang jeg drakk meg full var jeg tolv år, og da jeg var 13-14 år festet jeg med russen. Jeg ble utsatt for ting jeg ikke burde ha opplevd, forteller Maria.

Da hun gikk på ungdomsskolen, ble hun kjent med en familie i nærområdet. De søkte etter passepike og Maria fikk jobben – men også mye mer.

– De så meg og ga meg plass, og de ga meg et bilde av hva en normal familie var. En familie som snakket med hverandre rundt middagsbordet, som ga hverandre klemmer og sa de var glade i hverandre. De ble motvekten jeg trengte for å kunne gjøre et godt valg for meg selv og flytte til Trøndelag som 16-åring.

Full med barnebarnet

90 mil lenger sør fant Maria et tryggere liv hos faren og hans familie. Men selv om moren og stefaren nå var langt borte, gikk det fortsatt mange år før hun klarte å erkjenne morens alkoholproblem for seg selv.

– Jeg var 25 år og tobarnsmor da jeg erkjente at mamma var alkoholiker. Vi skulle begrave mormor, og jeg hadde tatt med meg den eldste datteren min, som da var fem år, nordover til mamma.

Da Maria sto opp om morgenen, fant hun datteren i stuen med sin mormor.

– De puslet puslespill og mamma var skikkelig full. Etter det ga jeg henne et ultimatum om å slutte å drikke hvis hun ville ha kontakt med meg. Deretter snakket vi ikke sammen på to år.

Tårer og sinne

Etter det ble det et av og på-forhold mellom Maria og moren Marit. Da Marit døde for sju år siden, falt det mange tårer.

– Men det var barnet Maria som gråt over tapet av mamma og den tapte barndommen. Den voksne Maria var forbannet over sviket og hvordan det går an å behandle et barn på den måten.

Å gå minnene og oppveksten i møte har vært en beinhard mental øvelse for Maria, som i dag er vernepleier og firebarnsmor.

– Jeg har måtte stille meg selv spørsmålet om hvem er jeg i møte med alt jeg har opplevd og alle følelsene. Mye av bearbeidelsen har vært å legge ansvaret der det hører hjemme.

Hun understreker at hun ikke bærer hat til moren sin.

– Bry deg

Maria oppfordrer til å engasjere seg i barn og unges liv uten å dømme:

– Vis at du er en voksen som bryr deg. Det ligger mye bak et barns handlinger, og det er opp til oss å være rause og inkluderende. Det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig.

Maria

Mange år med bearbeidelse har gitt resultater. Iblant kommer de gode minnene, som lyden av sin egen mormors trygge steg over gulvet, opp til overflaten. Hun vet også hvor hun skal legge energien for å kunne være mentalt til stede i eget liv, heller enn å tenke på hvorfor ingen grep inn da hun var barn.

– Jeg har alltid hatt et godt forhold til faren min, og dro på besøk der i ferier helt fra jeg var ni måneder. I senere tid har jeg forstått at han og stemoren min kjempet for å få meg ned til Trøndelag på heltid. Jeg ble skånet for drakampen og det dramaet som pågikk, men det er litt godt å vite – at de prøvde.

Foto: Privat og Vibeke S. Myren