– Jeg har ikke rukket å begynne, jeg har ikke det, altså. Så jeg kjenner pulsen stiger.

Det er midt i november, Tore Renberg tar telefonen mens han pakker siste rest ned i kofferten før avreise, til en hytte i Knaben, et gammelt gruvesamfunn i Rogaland. For de færreste har juleforberedelsene startet på denne tiden, men Renberg liker ikke å ha dårlig tid.

– Jeg har planer altså, og må nok begynne veldig snart. Kanskje neste uke. Du vet, vi har veldig ofte dårlig tid i vårt samfunn og jeg kan ikke fordra det. Du må bare ikke ha dårlig tid. Du må ikke ha det. Eller jo, sier han, plutselig oppspilt, idet han innser at han allerede er i gang.

– Jeg har jo kjøpt en gave! Det er jo et halvt år siden, til og med. Det var klokt av meg. Veldig forutseende. Veldig føre var å ha anskaffet den så tidlig.

Du er ikke den som kjører febrilsk rundt og handler alle gavene på lille julaften?

– Nei, det går ikke. Jeg blir helt tullete av det. Helt tullete. Jeg får helt angst av å jobbe mot deadline.

Julen: – En tveegget høytid

Han er kjent for mange, nasjonalskatten Tore Renberg, for sine romaner, hvor flere av dem har blitt allemannseie, ikke minst seriene om Jarle Klepp og «Hillevågsjengen», og romanene Tollak til Ingeborg og Lungeflyteprøven. Stavangerforfatteren har mottatt en rekke priser og bøkene hans utkommer i hele 26 land. Nylig ga han ut han sin første diktsamling «Øie=Viise, 1720», og i Stavanger Konserthus har han satt opp en blanding av teater og konsert om hjembyen Stavangers historie.

Du gjør enormt mye forskjellig, og kommer stadig med nye ting. Hvordan klarer du å hele tiden utvikle deg?

– I en ustoppelig utålmodighet og nysgjerrighet, sier han.

Tar en pause.

– Jeg har grublet litt over hva som ville skje, hvis jeg plutselig en dag våkner og ikke kjenner at jeg vil skrive mer, og ikke er interessert i ting, og da vil jeg ha en ekstrem krise. Men siden jeg aldri opplever det, så må det bety at jeg rett og slett ikke kan la være, jeg vil så gjerne bare videre og videre. Og jeg blir stadig vekk nysgjerrig på alt mulig.

Han mener å kunne datere starten på forfatterkarrieren til 2. juledag, 1986, i sin første dagbok, gitt til ham i julegave av bestekameraten Stian. Det var uro i hjemmet, og Tore fant for første gang ro bak pennen.

– Det var et helvetes baluba den kvelden der. Pappa sin villskap. Det vet jeg, for jeg har den dagboken. På første side der, der skriver jeg mitt første dikt. Som handler om pappa og rus. Så det pleier jeg å tenke på som min debut. Der begynner det. Det livet.

Gjennom bøkene om Jarle Klepp har han satt ord på noe av det vondeste et barn kan oppleve: å vokse opp i et hjem med altfor mye alkohol.

90 000 barn i Norge vokser opp med en mamma eller pappa som drikker for mye. Julen er ofte en spesielt krevende periode hvor alkoholbruken går opp, og familien tilbringer mer tid sammen. Slik var det også for den folkekjære forfatteren.

– Da jeg vokste opp var julen en veldig tveegget høytid. På den ene siden var det barnets store gleder, det var årstiden, snøen – om den kom til Stavanger – det var spenning, mørket, julebukk og kalender og alt dette fantastiske som juletiden er for et barn.

– Men så var det også, fra slutten av barneskoleårene, at vårt hus ble så sterkt rammet av pappas sinne og fortvilelse og problemer, som han mente han skulle løse med alkohol.

Han er ikke i tvil om at høytiden gjorde det vanskeligere for familien.

– Pappa var et intelligent menneske, som ville godt. Han var veldig flink i det han holdt på med. Han kunne også, i enkelte perioder, ta seg sammen, være veldig flink til å holde seg skjerpet. Til å ta seg sammen. Men når han hadde fri sprakk det. Helger og ferier var frirommet hans, og de ble en familiefiende.

Renbergs beskrivelser av hvordan stemningen i huset endret seg, er sterke. Som når han forteller om det stadig mer tilslørte blikket til faren, som stadig ble «styggere» og våtere, alt ble mer utflytende.

– Det er super, super ekkelt for et barn. Pappa tålte ikke å ha fri fra jobben. Og etter hvert som jeg ble eldre, veltet det ut, det ble til slutt helt vilt.

– Pappa var en forvirrende person for meg. For han skiftet så fort. Veldig faretruende. Han kunne være så sjarmerende som helst, så snill som helst, og så kom dette bråsinnet, de brå utfallene, sløvheten, og etter hvert det stygge, han var veldig stygg i munnen. Kunne være veldig stygg. Og så kom også volden.

Følelsene er delt, minnes han om julen, mellom den store gleden, og den store skrekken.

– Det var den enorme fryden over å få tre frøken detektiv-bøker i julepresang. Og å ligge å lese hele kvelden. Og så å høre det smelle, asjetter som knuser, og familiemedlemmer som ble skjelt ut.

– Jeg brukte lang tid på å klare å bli glad i julen igjen. Veldig mange får ikke den gleden, men jeg har vært heldig, jeg klarte å finne den gleden ved julen. Jeg klarte å riste fortiden av meg. Det er jeg veldig glad for.

– Reddet livet mitt

I dag betyr julen for Renberg selskaper med familie, i ulike konstellasjoner, noen skilte, noen gifte, og noen som har gått bort – og å forsøke å fordele disse selskapene og forsamlingene så godt de kan.

– Jeg har jo veldig lyst til at det skal være takhøyde og romslighet, men jeg får det ikke alltid tid, det er ikke alltid jeg har fått det til i livet, men det er jo det jeg har lyst til. Og å sette av nok tid.

Han stopper opp. Trekker litt på det. For jula betyr også noe annet, nemlig ro til å skrive.

– Dette med tid, og å sette av tid, det er også litt mot min natur. For jeg har jo også ofte bare lyst til å sette meg og skrive. Det gleder jeg meg også til, i romjulen, og bare gå på kontoret og skrive. For da er det så stille.

Skrivingen har fulgt han fra ham fra barndommen, som i dagboken fra den gangen for andre juledag 1986, hvor hans første dikt står tegnet ned. Men det å sette liv ned på papiret har ikke bare vært et kreativt utløp, kunst og noe som har gitt energi. Det har vært livsviktig.

Selv mener han lidenskapen for å skrive har vært med på å redde livet hans. Et sted å forsvinne, fordype seg og finne ro i kaoset.

– Å formulere det tok lang tid for meg. Men jeg er helt sikker. Mange som har vokst opp som meg går under. I et farlig hus. I et hus med krig. Og det er ikke rart. Jeg er heldig. Og jeg er ikke i tvil om at da det var som verst med pappa, fra jeg var omkring ti til jeg gikk ut av gymnaset, det var noen skrekkelige år, da reddet skrivingen livet mitt.

Uten den kunne det på et tidspunkt gått veldig galt, mener forfatteren, som legger til at også vennene hans, moren og personligheten hans har spilt en viktig rolle.

– Du kan ikke kreve av mennesker at de skal tåle alt. Det er et lotteri, det er urettferdig. Noen av oss går under, andre tåler liksom alt. Men folk må få tåle det de tåler.

– Det må gå an å si høyt at skrivingen reddet livet mitt. Det gjorde så godt da jeg skrev. Jeg ble trygg av det, alt rundt meg forsvant, verden forsvant, det var et fantastisk sted å være. Det er det fortsatt. Et fantastisk sted å være.

Barnebarn = koko

Nylig fikk livet også et nytt fokus, da forfatteren – som både har skrevet både for og om ulike familier og generasjoner i sine mange bøker – selv fikk servert en ny generasjon i fanget i en alder av 53 år.

– Jeg har fått barnebarn. Jeg har blitt morfar. Til vesle Ester. Det er en voldsom opplevelse! En opplevelse av å ha blitt gjenfødt, som soldat. Jeg leder en forsvarsstyrke nå, og det er hun, barnebarnet, som skal voktes over. Jeg har en følelse av at jeg står døgnvakt, jeg står utenfor huset og speider etter farer som jeg skal slå ned. Det er et sånt herlig bilde jeg har.

Mannen med den unike evnen til å beskrive livets mange fasetter må likevel innrømme at noen deler av livet, som det å bli bestefar, allerede er beskrevet i livets mange klisjéer.

– Det er jo litt teit å si, men alle klisjéene klikker jo rett inn. Det er bare check, check, check. På følsomheten, den enorme dedikasjonen til dette, og alt kommer av denne merkverdige opplevelsen av at mitt barn får et barn. Mitt eget barn har fått et eget barn. Det er helt koko. Helt koko.

Aller mest gleder han seg over å ha fått muligheten over å ha fått barnebarn i så ung alder, og hva det betyr for muligheten for fremtiden.

– Det kom først litt brått på, både på Petra og på oss andre, men det snudde fort til noe veldig positivt. Tenk, jeg kan gå på konsert med mitt eget barnebarn. Morfar og Ester kan gå på konsert! Det er utrolig kult.

Og hvordan tror du hun vil påvirke årets julefeiring?

– Alle skinner litt ekstra i øynene. Alle blir litt mer forsiktige, litt mer respektfulle, gjør en større innsats.

– Kommer til å plage noen i familien

Renberg mener barnebarnets ankomst også har bidratt til en form for stabilitet i hans eget liv, et liv preget av store svingninger, oppturer og nedturer.

– Jeg har en klar følelse av at dette er oppstrammende. Selv om vi allerede har fått småtasser i familien, niesene mine pøser ut unger, så er grunnfølelsen min at «nå reiser vi oss». Det er jo oppstrammende å få barn. Det skal det i hvert fall være. Jeg ble nok skadet av alt dette med pappa, og har sterke svingninger i meg. Jeg kan komme langt ned og høyt opp, kan bli lei meg sånn plutselig – men det er vanskeligere å bli lei seg når jeg har fått et barnebarn. Det oppleves sunt. Og stabiliserende, sier han og glir over i et litt større resonnement:

– Nå sitter jeg jo og snakker om ting jeg har skrevet om i mine eldre bøker. Kompani Orheim, for eksempel. Det er bøker jeg er stolt av, men det er jo også bøker som handler om å undersøke seg selv, ikke sant? Og hvor lenge skal man holde på med det? På et eller annet tidspunkt må introspeksjonen ta pause. Det kommer et tidspunkt hvor den bare forøker det man vil bli kvitt, gjør det ikke? Det kommer et tidspunkt, tror jeg, hvor det ender i selvopptatthet. Og selvopptatthet, hva er det? Selvopptatthet er roten til alt vondt.

Det er med en bismak at han deler. Om hvordan oppveksten var, og farens utskeielser. Fordi han vet at noen kommer til å synes det er ubehagelig. Og fordi han vet at han kommer til å få tanker om at han angrer.

– Jeg står her på kjøkkenet nå, og snakker om dette, og selv om jeg sier dette om det selvopptatte, så kjenner jeg jo at dette er viktig. Det er derfor jeg gjør det. Og så kommer det til å plage noen i familien at jeg gjør det nå igjen. Det kommer antakelig til å plage mamma litt, og så gjør jeg det likevel, for det har et høyere mål. Dette vi snakker om i dag handler jo ikke bare om meg, det vet vi. Det sitter så mange barn der ute som rives ned av omgivelsene sine, og vi kan vel si at det nettopp er voksnes manglende evne til å sette barna foran seg selv som er årsaken? Men det koster å gjøre dette og jeg kan ikke gjøre det så ofte.

Det er en stund siden sist han snakket om oppveksten, og det er det flere grunner til. Andres reaksjoner, men også sitt eget blikk på introspeksjon.

– Jeg tenker iblant, Tore, hvor godt har vi mennesker av å dvele ved våg egen fortid? Vi lever i en veldig narsissistisk, egosentrisk tid. Det er veldig ulekkert og det er opplagt usunt for oss. I denne tiden har vi vendt oss mot oss selv på nær sagt alle vis, og det medfører også at vi er blitt selvsentrerte når det gjelder vår egen historie, vår egen psyke, vår egen fortid. Den kan stå i fare for å bli oppblåst, tenker jeg, ikke minst av egen erfaring; offerrollen kan bli attraktiv, tragedien kan bli attraktiv, kanskje især for et ungt menneske. Jeg tenker det er viktig å konfrontere den narsissistiske utviklingen, også på dette området. Har vi fått et overdrevet fokus på våre egne problemer? Jeg savner sterkere balanse. Kom overens med din egen fortid, vis omsorg for den og for deg selv, men hold fortiden også på avstand, for den kan ete deg levende. Ja, vel, dette hendte meg, men det eier meg ikke, og nå handler det om dagen i dag. Jeg vet dette kan lyde forenklende, men jeg tror innsikten er skjerpende.

– Inni meg kan jeg ha en stemme som sier at fader, Tore, skjerp deg, dette får du tåle. Du kunne ha vært båtflyktning, ikke sant, så hold nå bare skikkelig kjeft. Lær deg å bli et tykkhudet menneske. Men så synes jeg som sagt at det er viktig, å kunne dele disse tingene. At det er viktig.

– Ville ikke dra ham ned «dit»

Som barn tok det tid å forstå at det var alkoholen som lå bak de uforutsigbare rammene hjemme, og det var ikke før han ble ungdom, og ble konfrontert med alkohol selv, at han forstod hva alkohol var og hva den kan gjøre med deg og dine nærmeste.

Og det var heller ikke før han ble voksen at han klarte å si at faren var alkoholiker.

– Jeg klarte ikke å si det. Å dra han ned dit, på en måte. Det er besynderlig.

Den samme lojaliteten kan han kjenne igjen i dag, overfor andre som også hadde en relasjon til den nå avdøde faren.

– Disse tingene er krevende å snakke om. De drar i meg, i flere retninger, for jeg vet at det er flere som påvirkes av det jeg sier. Og det gjør vondt. Men samtidig opplever jeg det som viktig, og riktig iblant, ikke sant. Men så angrer jeg alltid etterpå, og tenker hva har du sagt nå, Tore, det er kanskje derfor jeg ikke gjør det så ofte.

Mange som har vokst opp i hjem med alkohol er veldig lojale til foreldrene sine – selv om de gjør dumme ting. Hvordan har det vært for deg?

– Det var veldig mye flott med pappa, men i voksen alder, der jeg er nå, er jeg veldig forbanna på ham. Jeg har vekslet veldig i disse posisjonene gjennom livet, men nå har jeg fått en klarhet i at det der var et valg. Det må han stå for. Han valgte spriten framfor oss.

Han tar en pause før han fortsetter.

– Det var veldig selvopptatt … Selvopptatt å gjøre når det er familieferie i Tyskland eller tredje juledag eller hver eneste helg, i et sånt rasende sinne og med sånn innsatsvilje. Uhyre selvopptatt gjort. Det har du ikke lov til, tenker jeg. Å luske seg opp på arbeidsrommet og hente fram spritflaskene bak skrivemaskinen i skapet, komme ned igjen, være litt med oss, opp igjen, ned igjen, og fortsette sånn … Veldig lurvete atferd.

Etter hvert som hans egne barn ble eldre, og han selv har fått barnebarn, har det stått klarere for ham.

– Dette er no go bullshit. Bare bullshit, pappa. Det må han tåle å høre. Hvor enn han er. At han var deprimert, i livskrise og hadde det forferdelig, og at dette var løsningen han kjente til, klart det. Men det var fremdeles valget hans.

– Jeg kan bli sint på kort tid

Det er vanskelig å ikke la seg prege av en barndom med uforutsigbare rammer som følge av en forelders alkoholbruk. Renberg forteller også at tiden, også bestående av voldelige episoder, har gjort noe med ham også i voksen alder.

Du har jo snakket om deg selv som et slags løvetannbarn. Og du har jo greid deg ganske godt … Er det noe du likevel har merket at du har utfordringer med som voksen, som du har måttet jobbe med?

– Ja. Jeg kan ha kort lunte, og kan bli sint på kort tid. Men det hopper ekstremt fort opp, og like fort ned. Av og til grubler jeg på om det kommer fra pappa eller ikke, og får en litt sånn «ja, vel, Tore, skal du legge dette på pappa også». Men de gangene jeg opplever å bli sint, eller får brå utfall, får jeg sterk angst og sterkt dårlig samvittighet, for dette har jeg jo sett før. Jeg har sett hvor farlig det kan være.

– Og så er det selvsagt mitt forhold til alkoholen. Jeg har jo fått et tveegget og unaturlig forhold til det – jeg liker alkohol kjempegodt. Hva er vel bedre enn en øl? Jeg elsker å sitte ved bardisken og kjadre. Men samtidig er det fjernt for meg nå å skulle ta det helt ut, slik vi gjorde på videregående og i studietiden, det har jeg ikke psyken eller utholdenheten til, det har etter hvert blitt veldig lite attraktivt.

En periode ble det for mye alkohol, og tankene om å ende opp som faren – med utfordringer med alkohol, skremte ham.

– Jeg gikk mye på fylla fra gymnasiet og i studietiden. Det tilhørte kulturen jeg levde i, miljøet jeg vanket i. Det slo meg aldri at jeg kunne få problemene pappa hadde, og takk og lov fikk jeg dem ikke. Men når jeg ser på atferden vi hadde, og den pappa hadde, så var jo kulturen ganske lik den pappa levde i. Det skremmer meg. Jeg kan få litt angst av å tenke på det, sier han og legger til:

Selv mener han han har et reflektert forhold til alkohol i dag, både på egne vegne – og når han er sammen med barn. Han vil gjerne vise at det er mulig å ta et glass øl mens man lager pizza, men samtidig utøve varsomhet med alkohol rundt barn.

– Men det er kun mulig om du har et reflektert forhold til det. Det er premisset. Du må vite hva dette er, rett og slett, du må vite hva det kan utfolde seg til, du må kjenne deg selv, du må forstå at det er andre i rommet, og du må trekke grenser. Jeg vet godt hvor de går.

Julebukk, og en bunke med bøker

– Nå dreier det seg om barnebarn, kjæresten min, at Liverpool må begynne å vinne igjen, at Viking vinner serien – og ikke minst romanen jeg skriver på for tiden. Den opptar meg grenseløst, og det er alltid et godt tegn. Gjør den ikke det, vil det aldri kunne bli bra. Og så er det den neste jeg skal skrive etterpå … Det kjennes som om jeg har friske ting i ermet. Jeg liker fremtiden veldig godt. Jeg vet den vil komme med stor horror, men den er også det eneste stedet hvor potensialet for det gode ligger. Som tyskerne sier, «die Vorfreude ist die schönste Freude», forventningen er den største gleden.

I tillegg til å skrive på egne ting, har Tore Renberg også planer om å lese. Mye.

– Feriene er drømmelesetid. Som mange andre liker jeg å lage meg en skikkelig bunke med bøker jeg skal gå løs på i feriene. Jeg gjør alltid det, og jeg har gjort det i år også. En deilig bunke ligger og venter.

Telefonsamtalen blir avbrutt. Ett av barna lurer på hvor laderen til mobiltelefonen ligger. Reisen til Knaben står for tur, og Tore Renberg må skynde seg å dra for ikke å få dårlig tid.

Et siste spørsmål… hva er det fineste «juleorde» du vet?

– Julebukk. Finnes det lenger? Går ungene julebukk nå for tiden? Ut i mørket, kle seg som nisser, banke på dører, synge for den som åpner.