Det er snart 40 år siden de så hverandre sist. Men nå, en litt kald junidag på Viste utenfor Stavanger, er vi tilbake på Finnøy i 1985. Det er avslutning i barnehagen «Utsyn». Lille Elisabeth har musefletter. Ingunn Wenche Lassen har tidsriktig 80-tallsfrisyre og en huskelapp med ordene hun skal si til den lille forsamlingen. «Ingunn Wenche tar farvel med 6-åringene», har moren til Elisabeth skrevet i albumet.

Følte seg spesiell

– Elisabeth og sønnen min, Christian, var de eneste som gikk fulltid i barnehagen. De var like aktive begge to, og så var de kjærester, minnes Ingunn Wenche.

– Jeg husker små ting, som at Christian alltid strøk meg over håret. At han og jeg fikk smake på lefsene som var til foreldremøtet, og at vi to fikk komme inn på personalrommet. Det var en god følelse av å være litt spesiell, sier Elisabeth.

De to første leveårene var gode og trygge, men i 4-årsalderen var farens alkoholinntak blitt et problem. Elisabeth beskriver seg selv som et barn som var mye usikker og redd, men som skjulte det godt.

– Det preget meg. Jeg fikk omsorg hjemme, men trengte likevel alt ekstra jeg kunne få på grunn av utryggheten. Og så husker jeg at mamma likte deg, Ingunn Wenche. Hun formidlet på en måte at du var en trygg person.

Elisabeth Lied

Ikke et løvetannbarn

I arbeidet med et foredrag begynte Elisabeth å tenke på personer hun har møtt gjennom livet. Å ha trygge personer rundt seg er en viktig årsak til at hun aldri har kjent seg igjen i betegnelsen «løvetannbarn», forteller hun.

– Ditt navn var et av dem som dukket opp da jeg tenkte tilbake. Jeg har prøvd å ringe deg et par ganger i løpet av årene for å fortelle deg hva du har betydd.

Ingunn Wenche måtte tenke seg om da hun ble kontaktet om dagens møte. Hva gjorde hun egentlig for Elisabeth?

– Jeg husker jo at Elisabeth og Christian var mye sammen, men jeg klarte ikke komme frem til at jeg gjorde så mye spesielt eller ekstra.

– Det var nok måten du møtte meg må. Jeg ble sett på en måte jeg trengte, selv om du ikke trodde du gjorde noe ekstra. Det skal du vite, sier Elisabeth.

– Det er godt å høre, sier Ingunn Wenche.

Har forsont seg

Alkoholproblemet til Elisabeths far tiltok med årene. Som hun tidligere har fortalt til Av-og-til, opplevde hun at mange i lokalmiljøet visste at faren hennes drakk, uten å melde fra.

– På den tiden var det nok ikke vanlig å kontakte barnevernet fordi en forelder hadde et alkoholproblem. Jeg har forsont meg med at de som visste hva som foregikk, tenkte at de gjorde det som var riktig, det var ikke fordi de ikke brydde seg. Jeg håper det er annerledes i dag.

– Statistisk sett har du nok også møtt mange barn som meg opp gjennom årene, legger hun til.

Ingunn Wenche nikker bekreftende. Etter et langt yrkesliv i barnehage og skole, er hun nå pensjonist.

– Jeg har også opplevd at foreldre blir sinte hvis noen pirker i fasaden de jobber så hardt med å bevare. De vil ikke at noe skal slippe ut.

Foredrag og bok om livet

Morens rutiner og struktur. Ingunn Wenche og Christian. Barneskolelæreren «Frøken Opheim». Ansvarsfølelsen, lillesøsteren, egen personlighet. Elisabeth lister opp mange årsaker, og personer, som har bidratt til at det har gått så bra med henne.

– En oppvekst som min kan gjøre at du blir ressurssterk. Jeg tåler mye motgang og er blitt kjempegod på kriser, i tillegg til at jeg er dyktig til å lese mennesker. Så jeg bruker opplevelsene mine positivt.

Elisabeth har holdt foredrag om oppvekst og erfaringer siden hun var 16 år. Hun er barnevernspedagog, virksomhetsleder og hotelldirektør for Ventilene Viste Strandhotell, som driftes som sosialt entreprenørskap med arbeidstrening for ungdom. I 2022 ga hun også ut boken «Godt hjem å ha det vondt i» – en samling refleksjoner og tanker fra eget liv.

– Det vanskeligste var å skrive takk-seksjonen på slutten, det kunne fort blitt en hel bok bare med takk! Men Ingunn Wenche er selvsagt nevnt.

Barnet forteller når det er klart

Både Ingunn Wenche og Elisabeth har gode erfaringer med å sette ord på det som er vanskelig, både på vegne av seg selv og andre. Ord og samtaler kan rive ned murer mellom mennesker – selv om muren kanskje venter noen år med å falle. Elisabeth forklarer:

– Jeg er opptatt av at vi ikke skal presse barn til å fortelle. Barnet forteller når det er klart. Det viktigste er at barnet føler seg sett, hørt og forstått. Uansett hva samtalen handler om, gir det barnet tro på at det finnes voksne som tåler meg og vil lytte.

– Ulempen for lærere og barnehagelærere, for eksempel, er at det kan gå lang tid før barnet er klart til å fortelle. Da får de ikke nødvendigvis være der, fordi de ikke lenger er en del av hverdagen til barnet.

Nå har Elisabeth fortalt, og Ingunn Wenche har lyttet. Det er en junidag i 2024, men det er også dukkekroken, smykkeperlene og skuespillet med Maria og «Jofes» i en barnehage på 1980-tallet. Det er de små tingene som faktisk er ganske viktige i et menneskes liv.

– Nå vet du hva du har betydd for meg, sier Elisabeth.

– Jeg kjenner at det gjør veldig godt, sier Ingunn Wenche.