Det gjør ikke noe. Det lukter sterkt, og jeg ville ikke smakt uansett. Jeg får julebrus. Det er godt. Jeg er så spent, så spent. Hva kan det være i alle pakkene? Kan vi ikke snart åpne?

Fra forventning til uro

Jeg ser på rekken av juleprogram på TV. De voksne snakker høyere og høyere i bakgrunnen. Det er egentlig litt skummelt. Eller ekkelt. Eller begge deler. De er liksom ikke seg selv. Det veksler mellom det skumle og det spennende. Uroen over de voksne, som ikke er som de pleier, avlastes litt av spenningen med gavene.

Det ringer på døra. En som er glad i meg, som kommer med et par gaver til meg. Det er så lenge siden vi har sett hverandre!

Åh, så glad jeg blir! Men de andre voksne blir ikke like glade. De kjefter og smeller. Jeg får gavene mine, og den som ringte på blir sendt av gårde. Det snakkes høyt, og det grines. De voksne, de som vanligvis er min trygge favn, de føles ikke betryggende. Det er skummelt.

Jeg gråter.

-Hva er det? spør den ene. – Dere krangler sånn, snufser jeg. -Neida, forsøker den voksne å roe ned med. Og den andre henger seg på. -Vi bare snakker litt.

Jeg er liten. Det er tid for kveld. Jeg sovner. Mens de voksne fortsetter det lystige laget.

Sølvgutter og voksenbråk

En del centimeter større. Kanskje seks år. Fortsatt lys i håret. Store blå øyne som gleder seg til jul. Snøfylte trær langs veien. Julesanger i bilen. Spenningen stiger.

Vi ankommer relativt tidlig på dagen. De voksne skal kose seg med gløggen sin mens julematen tilberedes. Jeg får også gløgg. Men den lukter ikke like sterkt som deres.

Jeg følger den vanlige rekken på TV. Stemmene blir høyere og høyere i bakgrunnen. De ler og har det moro. Jeg synes det er ubehagelig, for de blir mindre og mindre seg selv. De høye stemmene står i sterk kontrast til Sølvguttene som synger julen inn.

Julemiddagen er presis på bordet. Julemiddag er kjedelig. Når man er liten bryr man seg ikke så mye om maten. De voksne fyller på glassene igjen og igjen. Store glass og små glass. De har så god tid! Sølvguttene synger. De voksne skråler. Kjærlighetserklæringene til meg blir dypere og dypere.

Uroen avløses av nissen og åpning av pakker. Hva de får med seg av det jeg åpner opp vet jeg ikke. De snakker så høyt og så mye. Det virker egentlig ikke som om de bryr seg så mye om den lille kroppen med gavene på gulvet. De har det så moro. Men jeg er liksom ikke en del av det.

Utover kvelden kjefter og smeller de til hverandre. Det grines. Jeg har fått Lego i gave, og prøver å bygge litt i naborommet, men det hjelper lite på uroen.

Det går liksom ikke an å ikke fokusere på hvordan de som skal være tryggheten min plutselig er verdens verste uvenner. De sier de ikke krangler. De bare prater. Det er jo ikke farlig. Men jeg synes det er veldig skummelt.

Jeg sovner til lyden av de høye stemmene. Innimellom våkner jeg igjen. For de snakker så innmari høyt. Roper, griner, kjefter, ler. Stemningen er i stadig skifte. Jeg er redd. Jeg gråter. Men det hjelper ikke si noe. For de “snakker” jo bare sammen. Og det må de jo få lov til.

Det er første juledag. Jeg står opp. Det snorkes høyt over alt. Det lukter rart. Fulle askebegre, glass, tobakksrester på bordet. Gaver her, og gaver der. Jeg ser på TV. De voksne kommer etterhvert. Rydder opp. Er helt vanlige. Er som de pleier. Som om ingenting har skjedd. Jeg får litt mat. Vi reiser hjem når sjåføren er klar. Årets store begivenhet er over for denne gang.

Julaften på repeat

Det har gått noen år. Kanskje er jeg elleve. Forrige kapittel kan egentlig skrives igjen og igjen for hvert år. Det går på repeat. År etter år.

Men jeg blir større. Jeg sover ikke like hardt som da jeg var mindre. Jeg får med meg alt som skjer. Julen er blandede følelser. Spenning ispedd at jeg har begynt å grue meg til hver julekveld. Jeg vet hva som kommer.

– Gleder du deg til jul? spør andre. Jeg vet ikke om jeg svarer ja, men antakeligvis. For hvis jeg sier nei, så kommer spørsmålene. Spørsmålene jeg ikke kan svare på. For dette er for skamfullt å snakke om! For det er vel bare meg i hele verden som har det sånn?

Velkomstgløgg, mer gløgg, en liten snaps før maten. Sølvguttene synger. Tid for mat. Høye stemmer i utakt med Sølvguttene. Godt i to-tre ulike glass til maten, en konjakk eller to etter maten. Akevitt. Det stopper ikke. Flaske på flaske tømmes.

Jeg kan få så mye julebrus jeg bare vil, så jeg kan vel ikke klage. Høye stemmer. Latter. Grining. Kjefting. Sterke følelser i alle retninger.

Jeg vet at det ikke er farlig. Men jeg synes det er ubehagelig. Og faktisk skummelt likevel. Selv om jeg begynner å bli stor. Når jeg legger meg ligger jeg i senga og rister. Selv om det ikke er farlig. Jeg klarer ikke slutte å skjelve. Rister og rister. Prøver å roe meg, men det går ikke. Jeg ligger og rister helt til de voksne finner ut at det er på tide å avslutte herligheten ved fem-seks tiden på morgenen. Da kan jeg finne roen.

Jeg skriver i dagboken min “Jeg tror NN var litt full”. Jeg kunne like gjerne skrevet at NN var helvetes jævla dritings, og klarte ikke stå på bena. Men jeg har ikke ordene for å vise den type følelser på dette tidspunktet.

Kroppen sier ifra

Dette er menneskene jeg er mest glad i. De som skal være mine trygge rammer. Jeg står opp. Går på do. Den er totalt nedspydd, og jeg klarer ikke bruke den. Heldigvis er det en gammel utedo der, så jeg velger å gå ut. De voksne står opp. Rydder opp som vanlig. Oppfører seg som om ingenting er skjedd. Kjefting og grining er glemt, og de er perlevenner. -Åh, så mye fint som den bortskjemte ungen har fått til jul! -Du er jammen heldig!

Jeg er i slutten av tenårene, og har fått min første kjæreste. Prøver å snakke med ham på telefon for å takke for julegaven, samtidig som stemmene i bakgrunnen plutselig tar av.

-Unnskyld, de snakker visst litt høyt her, sier jeg. -Ja, det hører jeg, sier han. Jeg skammer meg noe fryktelig.

Jeg er blitt stor. Nesten voksen. Fortsatt ligger jeg i senga og rister mens “mine trygge rammer” holder showet i gang gjennom julenatten. Jeg vet det ikke er farlig, men kroppen skriker at dette ikke er greit. Dette blir siste gang jeg feirer med familien før jeg selv er voksen og kan styre juleselskapet selv.

Jeg er nitten, tjue, tjueen, tjueto, tjuetre… Jeg feirer med kjærester og deres familier eller jeg jobber. Familien får klare seg selv uten meg. Først når jeg er nærmere tretti og har fått min egen familie, er det plass til dem igjen. I mitt hjem. På mine premisser. På barna våre sine premisser.

Mine barn skal ALDRI måtte grue seg til jul!