Med mot i seilene
Livet på sjøen har vist lærer og forfatter Håvard Tjora at man kommer lengst ved å være handlekraftig, edru – og med frykten trygt plantet i fantasien.
«Fanken! Nå kjøper jeg den båten.»
Året var 2013, Håvard Tjora og familien bodde på Svalbard, og avgjørelsen nevnt over var et resultat av skuffelse og fascinasjon. Fra å være et uredd barn og en fryktløs ung mann, hadde tobarnsfaren plutselig opplevd både klaustrofobi og høydeskrekk i løpet av få uker. Og nå, mens elver av brevann låste Longyearbyen inne for sommeren, fikk tanken på båt redselen til å komme krypende igjen. Hvor kom all denne frykten fra?
– Jeg konfronterte klaustrofobien på ukentlige flyturer til fastlandet, og gikk til den samme fjelltoppen der høydeskrekken hadde truffet meg tidligere. Jeg kunne ikke seile og var redd for åpent hav, så da kjøpte jeg båt, sier Tjora og ler litt av sitt eget resonnement.
Første stopp redningsskøyte
Stålbåten «Borea» lå fortøyd og under middels fornøyd et sted i Sør-Sverige. – Navnet på båten betyr ‘mot nord’, og vi skulle seile den til Svalbard og den nordligste byen i verden. Det passet nesten for bra, forteller Tjora, som imidlertid ikke kan skilte med en like bra fortsettelse på førstereisen:
– Alt som kunne gå galt, gikk galt. Båten gikk i knas, og min første seilas endte med at vi ble hentet av en redningsskøyte utenfor Kristiansand. Det var i grunnen helt absurd.
En fortvilende opplevelse til tross – Tjora ble ikke skremt på land.
– Jeg fikk tillit til at en havseiler tåler litt juling, og at det finnes mange ekstra muligheter med seilbåt. Virker ikke motoren, har du fortsatt seilet. De jeg seilte med fant løsninger på problemene som oppsto. Da roret sluttet å lystre var det ikke flere løsninger, men de beholdt den gode stemningen likevel, sier Tjora og legger til:
– Og så tenkte jeg at seiling må jo være morsommere enn dette.
Langtur med familien
Han fikk rett. Etter at «Borea» var reparert, ventet en fantastisk seilas over Norskehavet og Barentshavet til Svalbard med den 40 fot store båten.
– Da var jeg frelst. Når seiling er fint, finnes det ikke noe som er finere. Det kan være røffe tak og skikkelig frustrerende, men også opplevelser som slår alt annet.
Tjora har nok nautiske mil bak seg til å vite hva han snakker om. I årene etter den litt humpete starten på seilkarrieren, har flere langturer bydd på store opplevelser. Blant annet har han krysset Atlanteren sammen med kona Viktoria, datteren Eiril og sønnen Johannes, da de i 2018 dro fra Svalbard til Karibia for å seile og leve et annerledes liv i et helt år.
– Du får oppleve land og steder på en helt annen måte når du kommer sjøveien, og du møter helt andre mennesker. Før vi dro var jeg redd for å møte på kjipe folk, men vi traff ikke ett eneste kjipt menneske det året vi var på tur. Alle var hyggelige og hjelpsomme, folk stilte opp med verktøy de gangene vi hadde trøbbel med båten.
Avhengig av årvåkenhet
Å følge redselens vei inn på skipsdekket, har gjort Tjora ekstra opptatt av sikkerhet. På langturer med kompiser er stemningen ofte høy, men da på grunn av andre faktorer enn alkohol.
– Regelen er maks to enheter per døgn. Det betyr at du kan ta en øl til maten, men ikke være beruset om bord. Det handler ikke om å være streng eller kjip, men jeg vet hvor fort ting kan snu. Alle som har seilt vet at det går en fin grense mellom det vanvittig flotte og det skikkelig kjipe. Været kan gå fra paradis til helvete veldig raskt, og da må jeg kunne stole på mannskapet.
God sikkerhet er avhengig av årvåkenhet, sier Tjora.
– Hvis noe går i stykker trengs det handlekraft og løsningsorientering. Det ville vært et mareritt ikke å være skjerpet i en sånn situasjon, og jeg hadde blitt redd dersom mannskapet var fulle. Det skremmer meg mer enn at motoren går i stå. Men jeg er heldig som har flinke, ansvarsfulle venner.
Førti fot med løsninger
Denne våren har mange fulgt prøvelsene til Håvard Tjora og andre kjendiser tett i «Kompani Lauritzen» på TV2. I sommer er det imidlertid helt andre ting enn gjørmeløyper og dimmekamp som står på planen. I juli blir det ny seilas med «Borea», denne gangen fra Norskekysten til Melbu nord for Lofoten. Tjora fortsetter også arbeidet med sin nyeste bok, som etter planen lanseres i løpet av vinteren 2021/22.
– Boken jeg skriver handler nettopp om mot og hvordan vi mennesker er i møte med frykt. Hvorfor gjør vi ting vi er redde for? Tanken på å seile over Barentshavet, kalt «djevelens dansegulv», kan virke ekstrem, men så gjør vi det likevel. Denne drivkraften fascinerer meg.
Seilturene har vist Tjora at frykten er langt verre i fantasien.
– I fantasien finnes det ingen grenser for hvor stor frykten kan bli. Du kan se for deg at du mister kraft i motor og seil, at bølgene blir store som hus og nærmest svelger båten. Men store bølger og vind er ikke farlig i seg selv. I møte med uvær har jeg vært hvit i øya, men jeg har aldri følt avmakt.
Veien blir til mens du går, også i seiling.
– Du kan alltid se for deg hva som kan gå galt, men så må du seile i stiv kuling for faktisk lære å håndtere stiv kuling. Det er givende å se hvor løsningsorientert man blir.
Foto: TV2 og privat bilder