Liten jente står foran et juletre.

– Mamma var alkoholiker lenge før jeg ble født

«Vilde» var fire år da morens alkoholisme og psykiske lidelser for alvor begynte å prege hverdagen. – Mamma var et fantastisk menneske på mange måter, men dypt rotede traumer kom i veien.

Av-og-til kjenner «Vilde» sin identitet, men av respekt for familiemedlemmer som ikke ønsker å bli gjenkjent bruker vi ikke hennes virkelige navn.

Fra fargerikt til fargeløst

Vilde vokste opp i Sandefjord, i et hjem som alltid sto klart for gjester og overnatting. Her var flere stuer og lekker innredning. Det var sirlig ryddet og skinnende rent.

Julebilde av far og datter ser på hverandre. Datter drikker kakao og koser seg.

– Da pappa var hjemme var det fest og farger. Jeg husker smilende mennesker, varme klemmer og at jeg gikk fra favn til favn.

«vilde»

Da faren dro på sjøen, endret stemningen seg hjemme. Det var fortsatt rent og ryddig, men Vilde beskriver fargene som grå og triste.

– Som barn visste jeg det med en gang når mamma hadde det tungt. Smilet hennes nådde ikke lengre opp til øynene.

Selv om hun bodde sammen med moren og storesøsteren, kjente hun seg alene.

– Stemningen påvirket hele meg. Mine behov ble ikke sett, mammas evne til å lytte og være til stede var sterkt redusert.

Den ampre stemningen bedret seg da morens var ferdig med all kjøring for dagen, sier Vilde.

–  Da fikk hun sin medisin. Alkohol ble valgt som verktøy både for å få frem og for å døyve følelser.

Den viktige brødskiven

Vilde forteller at hun var et barn som sovnet sent og sto opp grytidlig. Som 7-åring og skoleelev ordnet hun seg selv om morgenen, før hun gikk ned til en venninne som bodde i et av nabohusene.


– Der fikk jeg komme inn og spise frokost, en skive med sjokoladepålegg. Jeg tror ikke de tenkte så mye over det selv, men den handlingen var svært viktig for meg. Et trygt rom om morgenen.

Til tross for sine utfordringer, var Vildes mamma en dyktig og driftig bedriftseier med lange dager og stor arbeidsmengde.

– Hun var selvstendig helt fra hun var ung. Som 18-åring startet hun sin egen bedrift. Hun hadde flere ansatte og eget hus selv som ung alenemor i 20-årene. Så traff hun pappa og de fikk meg. Men livet i lykkelandet Norge innfridde ikke.

Flyttet til Spania

Da Vilde var elleve år, flyttet hun sammen med moren til Spania. Planen var at faren også skulle være med, men etter to uker ombestemte han seg.

– Jeg husker at mamma fortalte at de var konkurs, at de skulle skilles og at pappa hadde reist. Det føltes som et stort svik, sier Vilde.

Den første tiden i Spania drakk moren mer enn vanlig. De gangene Vilde ikke klarte å sovne alene, dro hun og hentet moren på fest. Etter noen måneder bedret situasjonen seg. Moren fikk ny kjæreste og Vilde gikk på skole.

– Da jeg begynte på engelsk college, var det første gang jeg opplevde å bli sett og anerkjent for den jeg var. Det ga meg selvtillit og kunnskap.

– Etter hvert konkluderte jeg med to ting: At de som flyttet til Spania fra Norge på 1980-tallet rømte fra noe, og at mamma hadde atferden til en alkoholiker.

«vilde»

Mange gode råd

Som 13-åring besluttet Vilde at hun ville flytte tilbake til Norge uten moren.

– Den første tiden bodde jeg hos slektninger. De spurte meg om mammas drikking, men på en utrygg måte. Jeg følte at de ville mamma vondt og forsvarte henne.

Vilde beskriver moren som en gjestfri person som ville ha venner og folk rundt seg. I ungdomsårene, da også moren hadde flyttet hjem til Norge, opplevde Vilde at de fikk bedre kontakt.

– Mamma var elegant, morsom og leken. Hun fylte meg opp med smarte livsråd og ga meg komplimenter. Jeg husker en tenåringstid full av ros og oppmuntring, både fra mamma og venninnene hennes.

Vilde forteller at hun er opptatt av å huske moren som mer enn alkoholen.

– Jeg ønsker å huske hvordan hun bygget oss opp, og hvordan hun valgte å tenke større og leve mer enn dem hun selv vokste opp med.

Gamle traumer

Vildes opplevelse er at folk som regel unnskyldte morens alkoholproblem.

– Helt fra jeg var liten opplevde jeg at folk la lokk på det. De sa ting som at ‘hun var bare litt full den gangen’. Ingen spurte mamma om dette var noe som skjedde ofte.

Moren var alkoholiker allerede før Vilde var født, forteller hun. Likevel gikk det svært lang tid før hun ble diagnostisert.

– Jeg skulle hente mamma på flyplassen en kald vinterdag i 2007. Mammas fly landet, men hun kom ikke. En kvinne i uniform hentet meg og ledet veien til tollen. Mamma var full og måtte roes ned.

Også etter denne episoden fortsatt moren å drikke. Hun så på alkoholen som sin følgesvenn, forteller Vilde.

Som 60-åring ble Vildes mamma diagnostisert med vaskulær demens.

– Etter hvert glemte hun mer og mer. Men hun husket alltid koden til bankkortet, datoen pensjonen kom inn på konto, telefonnummeret til taxi og veien til polet.

Vanskelig oppvekst

– Da mamma ble syk, opplevde vi at venner gjennom mange år bare forsvant. Det er som om hun ikke angår dem lengre. I dag er hun 76 år og bor på sykehjem. Hun er edru, men ganske alene.

Etter å ha snakket med slektninger, har Vilde funnet ut en del om morens oppvekst som kan være årsaker til utfordringene senere i livet.

– Mamma var et etterkrigsbarn som opplevde vold i nære relasjoner fra første stund. Hun levde i en tid der det å bryte negative mønstre var lite diskutert, der ingenting ble erkjent og der svakheter sjelden ble glemt.

– Jeg tror mamma var et barn med sterk vilje. Hun drømte om noe større enn gården der hun vokste opp, både for seg selv, søsteren min og meg.

– Alltid vært elsket

Selv har Vilde jobbet seg gjennom traumene sine og sett dem smuldre opp.

– Mangelen på tilstedeværelse har påvirket min evne til å ha nære relasjoner. Likevel sier jeg at jeg ikke er et offer. Jeg har stor empati for alkoholikere. Og jeg har konkludert med at jeg alltid har vært elsket.

Både i festlige sammenhenger og i livet generelt er hun opptatt av at vi må bli flinkere til å se hverandre.

– Én ting er hvordan du er på fest, men hvordan har du det når festen er ferdig? Vi må våge å se mennesker, situasjoner og se etter hendene som strekkes ut. Har du ti minutter ekstra til det denne julen?

Før jul i fjor traff hun moren sin for det som kan ha vært siste gang.

– Tårene strømmet nedover kinnene mine. Hun klappet meg på kinnet og spurte hva det var. Hvordan hun kunne hjelpe. Det er slik jeg ønsker å huske mamma. Som kjærlighet.