Kjørte ruspåvirket: – Tøft for mamma å se meg slik

– Det var ikke første gang jeg kjørte ruspåvirket, forteller Jan Ove.

Det hendte ofte at han satt seg i bilen etter en kveld på fest. Beruset kjørte han korte strekninger på svingete vestlandsveier. Veier han kjente godt. Ifølge Jan Ove er det vanlig å kjøre bil etter å ha drukket alkohol i bygda der han kommer fra.

Natt til 1. februar 2014 var som mange andre helgenetter for nordmøringen. Han hadde vært på fest, og senere på kvelden ble han kjørt hjem av en venn. Etter å ha vært hjemme en liten stund – fremdeles beruset etter festen – bestemte han seg uten noen spesiell grunn for å sette seg bak rattet. Han hadde gjort det mange ganger før, og det hadde gått bra. Denne gangen skulle avgjørelsen få fatale følger.

Han kom seg ikke lenger enn en kilometer. Til tross for at det var kaldt i luften var det ikke glatt. Bakken var strødd et par dager i forveien og lå helt bar. Høy fart gjorde at han likevel fikk skrent på bilen og traff autovernet. Karosseriet holdt ikke. Jan Ove ble kastet ut av bilen, og landet i en steinrøys langs veien. Der ble han liggende bevisstløs.

For kald til å opereres

Etter nesten fire timer i grøftekanten ble 20-åringen hentet av luftambulansen. Første stopp ble sykehuset i Kristiansund. Derfra ble han fraktet videre til St. Olavs Hospital i Trondheim, hvor helsepersonell kunne konstatere hofte- og bekkenbrudd, en punktert lungeklaff og alvorlige indre blødninger.

Og etter flere timer i grøftekanten i kulden hadde kroppstemperaturen sunket til 26 grader. Før legene kunne operere ham, måtte de derfor varme opp kroppen hans.

Fra time til time svingte Jan Ove mellom liv og død.

– Jeg var kraftig forslått, og legene mente at jeg hadde 50/50 prosent sjanse for å overleve. Det var veldig tøffe tak, spesielt for mamma som så meg ligge i sykesenga.

Etter operasjonene lå han i koma i ni dager.– Da jeg våknet var jeg kraftig medisinert og hadde flere hallusinasjoner. Jeg trodde ved flere anledninger at DDEs «Vinsjan på kaia» ble spilt i gangene på sykehuset.

Ryktestorm på bygda

Jan Ove kommer fra ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Naturlig nok hadde de fleste fått med seg ulykken. Mange var urolige, og ryktene om hva som måtte ha hendt begynte å spre seg i bygda. Flere trodde han hadde kjørt av veien med vilje. Andre trodde han var blitt lam. Noen trodde han var død.

– Jeg fikk et voldsomt behov for å fortelle at jeg ikke hadde gjort dette for å skade meg selv, forteller han i dag.

De første årene etter ulykken var tøffe. Rehabiliteringen og opptreningsfasen kostet blod, svette og tårer. Den største utfordringen var å lære seg å gå på nytt. Jan Ove husker ikke mye fra selve hendelsen, men kroppen hans minner ham stadig på hva som har skjedd.

– Beina henger fortsatt ikke helt med, sier Jan Ove og legger til:

– Nå må jeg bruke lenger tid på helt vanlige ting som aldri før var et problem. Bare det å gå seg en tur på formiddagen blir en stor begivenhet, men det er viktig for meg å få det til.

Noen av tingene han var mest glad i å drive med har i dag blitt uoppnåelig. Som hobbyene swing og Boogie-woogie.

– Jeg savner å danse. Beina mine har ikke lenger den hurtigheten som trengs for å kunne føre en dansepartner over parketten. Fjellturer er også ganske utelukket fordi jeg ikke har nok styrke i beina til å komme meg oppover.

Selv om Jan Ove mistet mye i ulykken, har han også fått noe positivt ut av opplevelsen som endret livet hans.

– Ulykken har tvunget meg til å ta det mer med ro, og over tid har det gjort meg mer tålmodig. Jeg er takknemlig for de små tingene i livet nå, som at jeg faktisk har klart å gå igjen, forteller han.

Ikke lenger likegyldig

Det hender fortsatt at han våkner midt på natten kald og svett, og kjenner magesuget. Ikke bare det kroppslige har endret seg for nordmøringen. Hendelsen har også forandret hvordan Jan Ove tenker på, og bruker alkohol.

– Tidligere var jeg helt likegyldig til alkohol, jeg drakk masse uten å tenke på konsekvenser. I dag drikker jeg ikke så mye, og er veldig sjeldent på fest.

Ulykken ga ham motivasjon til å fortelle historien sin, og til å jobbe for å unngå at andre skulle måtte oppleve det samme som han opplevde den kalde vinternatten i februar. I dag brenner han for at unge skal få øynene opp for de alvorlige følgene som kan oppstå om man promillekjører. Verktøyet han bruker er Facebook-siden «IKKE kjør i fylla», med over 10 000 følgere, og et foredrag som ulykken som endret alt.

– Jeg får mange positive tilbakemeldinger for at jeg er åpen om historien min. Målet mitt er å gi andre en oppvekker og ikke kjører i fylla, avslutter han.

Foto: Lena Knutli og privat