Stine Marie Stenby har kraft i stemmen. Hun vet hva hun snakker om. For fem år siden døde faren hennes etter mange år med alkoholmisbruk.

Rutiner rundt alkoholen

Det er usikkert når pappaen hennes mistet kontroll over alkoholforbruket.

– Det sies at han var «tørst» tidlig, det er også mulig han var periodedranker. Pappa reiste mye i jobben, noen ganger var han borte flere uker om gangen. Men jeg husker lite fra barndommen med pappa. Det sier nok sitt.

Familien bygget rutiner rundt drikkingen til faren uten å tenke over det. Han la seg alltid seinere enn moren, oppholdt seg mye på røykerommet i kjelleren eller kontoret i garasjen, og bar ofte med seg et glass «cola».

– Når vi skulle bort til besteforeldrene mine i nabohuset kom pappa alltid litt senere. I dag skjønner jeg hvorfor, men vi gjorde ikke noe nummer av det da. Det var bare sånn, forteller Stine.

Kjente på ubehag

Moren til Stine var alltid trygg og tilstede i barndommen. Hun syntes derfor det var spesielt vanskelig de gangene moren skulle reise bort.

– Jeg kjente på et ubehag. Det var løsere regler når mamma var borte, pappa var ikke så nøye på når jeg kom hjem og sånn. Han kjørte meg de fem kilometerne inn til sentrum, men hektet alltid sykkelen på stativet og sa jeg kunne sykle hjem. Jeg ville ikke, det var mørkt og ingen gangvei. Men han ville ha «ølen sin», som jo bare var en brøkdel av det han egentlig drakk.

Heldigvis hadde Stine også et godt nettverk rundt seg av besteforeldre og tanter. Det var aldri langt til en trygg voksenperson.

Hjelpen kom for sent

Først da Stine traff kjæresten Stein Ove som 19-åring, tok de tak i problemene. Selv om pappaen hennes slet med å innrømme at han var alkoholiker, aksepterte han et etter hvert et opphold på behandlingssenter.

– Det oppholdet betalte mamma og pappa selv. Skal du vente på hjelp fra det offentlige tar det lang tid. Det er timer, minutter og sekunder som er vanskelige både for den som er misbruker og de rundt. Jeg er opptatt av at man skal få riktig og tidlig hjelp. For pappa kom hjelpen for sent, sier Stine.

Verken oppholdet på behandlingssenteret eller andres innsats gjorde at Stines pappa ga fra seg alkoholen.

– Pappa lovet gull og grønne skoger mange ganger. Alle vi rundt var det som kalles medavhengig, rutinene vi hadde laget var for å verne familien. Til slutt måtte mannen min, broren min og jeg sette oss ned med mamma og pappa. Det gikk ikke lenger. Vi måtte få pappa ut.

– Grip inn

Fem år etter farens død har Stine vært gjennom og bearbeidet mange ulike følelser.

– Jeg har vært sint og bitter på pappa, selv om jeg også var en av dem som stilte mest opp for ham da han levde, sier Stine, som mener det viktigste med å gi beskjed er muligheten til å oppdage utfordringer med alkoholisme tidlig.

– Hvis du ser noe, må du faktisk gjøre noe. I stedet for å synse og snakke bak ryggen til familier som sliter bør du heller gripe inn. Du må banke på døren, ikke gi deg selv om du får avskjed på grått papir.

Vil hjelpe andre

Dersom familien hadde fått den hjelpen de trengte kunne livet sett annerledes ut, mener 32-åringen. Det er det vondt å tenke på, også i dag.

– Jeg synes det er leit at voksne i ettertid har sagt at de så dette i mange år. Hvorfor gjorde de ikke noe? Jeg skjønner at er skummelt å si ifra. Men jeg mener at vi heller får bry oss litt for mye.

Til tross for mange vonde minner omtaler Stine seg som heldig.

– Jeg har hatt besteforeldre, tanter og svigerforeldre rundt meg. I dag er det viktig for meg å være åpen om historien min sånn at jeg kan hjelpe andre. Dette er et større problem enn mange tror, vi er mange som har opplevd det samme. Ingen skal føle seg alene med dette.