Det var en gang en høyt respektert mann. Han var lege på det lille tettstedet Skotfoss utenfor Skien, og bedriftslege ved det som på et tidspunkt var Nord-Europas største papirfabrikk. Sammen med familien bodde han i en stor og flott sveitservilla som tilhørte fabrikken.

– Noen ganger etterlignet jeg måten faren min sjanglet seg i seng, og høstet latter fra venninnene til min søster. Det er et av de første minnene jeg har som er knyttet til min fars alkoholbruk, sier Arne Hjorth Johansen.

Skjønte ikke at faren drakk

54-åringen husker lite fra barndommen. Minner, bilder og opplysninger er forsvunnet et sted på veien. Moren døde da han var åtte år. Den ni år eldre søsteren tok over omsorgsrollen, mens farens alkoholbruk eskalerte.

– Han var av den gamle skolen, satt bak avisen med teddy-sigaretten. Han røyka vel 60 om dagen på det verste. Hadde han alkohol i glasset? Det kan nok hende, men det var ikke noe jeg reflekterte over den gangen. Senere, når alkoholen hadde tatt mer over, ble han på en måte klisjeen av en alkoholiker med bibelen, et bilde av min mor og spritflasken i skuffen på kontoret.

Arne husker at han var et sjenert barn som trivdes alene, ofte med nesen i en bok. Han husker at han fikk bli med faren da han kjørte legevakt. At han satt i baksetet med fotballen, og at han sparket ball mens faren var inne på visitt.

Det tok mange år før Arne skjønte at faren hans hadde et alkoholproblem.

Rambo på Vinmonopolet

På grunn av familiens situasjon og høyt skolefravær, ble Arne flyttet til en internatskole da han gikk i fjerde klasse.

–  I mitt narrativ er min mors død den utløsende faktor både for skolefraværet og for min fars alkoholproblemer. Men i ettertid har jeg skjønt at det nok var en del alkohol før hun døde også. Og kanskje hadde jeg slitt med å fikse skolen uansett? Jeg var nærmest sykelig sjenert, og det er man vel født med. Men det er klart, alkoholproblemene hjalp jo ikke.

Med årene ble situasjonen gradvis verre. Den en gang så respekterte legen slet med å håndtere jobb og økonomi. Han skrev ut for mye medisiner og mistet etter hvert også legebevilgningen. Arne, som var blitt tenåring, forsto nå at alkoholen hadde mye av skylden.

– Jeg fantaserte om å skyte i stykker spritflaskene på Vinmonopolet med maskingevær, som Rambo. Det skulle ikke være en flaske igjen, sier han.

Fryktet statistikken

Fantasi var én ting – statistikk var en annen. Frykten for at noen barn av alkoholikere selv kan slite med alkohol i voksen alder, satte sine spor hos en ung mann.

– Ingen av mine to eldre søsken så ut til å være i faresonen, så da konkluderte jeg med at jeg selv lå dårlig an. Jeg var en sånn som skulket skolen, og etter niende falt jeg ut av videregående. Jeg klarte ikke stå i det når ting ble vanskelig. Da stakk jeg av, eller holdt meg unna. Valgte alltid letteste vei. Derfor tenkte jeg at hvis jeg drakk alkohol og likte det kunne det bli et problem for meg. At jeg ikke ville klare å slutte igjen.

Første gang han smakte alkohol, var hos kjærestens tante som 14-åring.

– Vi fikk servert sherry en kveld, husker jeg, en annen dag var det et lite glass whisky. Det var bare en ørliten smak, men etter det rørte jeg omtrent ikke alkohol. Jeg fryktet nok å bli som min far, samtidig som jeg nok også var redd for selve rusen, og det å miste kontrollen over meg selv. Fra jeg var 14 til jeg var over 30 år, drakk jeg kanskje en eller to øl.

En fin oppvekst – tross alt

I dag bor Arne i Florø med sin egen familie. Den store, flotte sveitservillaen er solgt for lengst. Skotfoss Bruk ble nedlagt for flere tiår siden. Faren er død, og barndommen er langt borte.

Det går an å ha en fin oppvekst selv om en forelder sliter med rus, mener han.

I dag drikker han alkohol med måte, og sier at han har et litt mer nyansert blikk enn da han fantaserte om å gå berserk på Vinmonopolet.

– Det der med rus og hvem som får alkoholproblemer er et sammensatt bilde. Det kan godt hende det hadde vært bra for meg om jeg hadde hatt et litt mer normalt forhold til alkohol i ungdomsårene. Også faren min hadde nok sikkert sine demoner. Det var en dårlig strategi, men han søkte nok rusen av en grunn. Jeg er vel mer opptatt av at vi skal hjelpe enn fordømme, selv om det ofte er lettere sagt enn gjort.

Foto: Av-og-til/Egil Aardal