– Håndballbanen var et fristed
I en oppvekst preget av psykisk sykdom og rusmisbruk, måtte Silje ofte ta rollen som den voksne. På håndballbanen la hun ansvaret til side. – Det var en befriende arena der jeg bare kunne være barn.
– Posisjonen min var midtback i angrep og strek i forsvar. Jeg ville være et sted på banen der det skjedde noe, der det var action og gøy. Jeg er lav, men var god til snappe ballen og rushe kjapt over banen.
Det er lett å forestille seg livet på håndballbanen når Silje Bergh forteller. Lydene av hurtige steg mot parketten, ballen som stusser og spretter, ropene fra medspillere, stigende forventning fra publikum, og så, etter nettmaskenes mottak, applausen og jubelen, sammen med kampuret som forteller at seieren er et faktum.
Et sted å puste
Men da Silje jublet sammen med lagvenninnene etter seier, var det uten stolte foreldre på tribunen. Da hun gikk sint og lutrygget mot garderoben etter tap, ventet det ingen trøstende ord utenfor etterpå.
Det forteller Silje, som alltid satt på med noen andre til trening og kamper. I tillegg til det praktiske, kunne det bety trygghet.
– Mammaen til en venninne på barneskolen ble en viktig trygghet for meg. Jeg satt ofte på med dem til trening, men kunne også spise middag der før trening, og sove over etter kamp i helgene.
Viktig holdepunkt
Utenfor håndballbanen hadde Silje etter hvert en god del å stri med. Foreldrene skilte lag og hadde utfordringer innen psykisk sykdom og rusmisbruk. Silje var inn og ut av krisesenter og beredskapshjem i hjembyen. I tidvis kaotiske hverdager ble håndball et ekstra viktig holdepunkt.
– Jeg opplevde at jeg kunne få ut mye frustrasjon på banen, samtidig som det var et sted jeg ikke trengte å snakke om de vanskelige tingene hvis jeg ikke ville. Det ble mange røde kort, men det ble mye mål og! sier Silje og ler litt av tilbakeblikket.
– Livet tok mye
På banen var Silje «playmaker», den som setter spillet i gang og gir kommandoer. I livet ellers var det andre elementer som styrte spillet. Flyttinger, familiemedlemmer å passe på, flørting med feil ungdomsmiljø.
– Faren min sa jeg måtte velge mellom å røyke eller spille håndball. Han mente jeg var så god at jeg kunne komme på landslaget, selv om han aldri hadde sett meg spille, sier Silje, som etter flere år med en vanskelig familiesituasjon ba om å få flytte til en institusjon da hun gikk på ungdomsskolen. Derfra gikk veien videre til beredskapshjem, før hun etter hvert flyttet til en forsterfamilie. Håndballen forsvant et sted på veien.
– Etter å ha vært ute av spill så lenge, regnet jeg med å henge etter de andre jentene. Jeg så hvor gode de var, og ville ikke være dårligst. Så da droppet jeg det. Når jeg ser tilbake, har jeg skjønt at jeg var god nok. Men livet tok mye av meg, sier 26-åringen.
Frustrert av restriksjoner
I dag er Silje selv mamma. Sønnen på åtte år har alltid følge på trening.
– Jeg har vært veldig opptatt av å følge ham opp helt fra starten. Jeg har vært på hver fotballtrening uansett vær, og jeg har vært på hver eneste hockeytrening.
Det siste året har koronapandemien satt en stopper for de fleste treningene. Det har skapt sinne og frustrasjon for Silje, som er en av dem som har reagert på at Vinmonopolet har blitt holdt oppe samtidig som barneidretten har stengt ned.
– Jeg har vært så forbanna! Og jeg har vært så frustrert, når jeg tenker på barn som ikke har det bra hjemme. Hvordan har de det når noen tar fra dem et fristed der de kan puste fritt og bare være barn?
Det nye laget
Det begynner å bli lenge siden hun snappet en ball og løp mot motstanderens mål. Laget hennes i dag består av sønnen og kjæresten, i tillegg til et nettverk av familierelasjoner:
– Jeg har en relasjon til foreldrene mine i dag, men det går opp og ned. Det er fortsatt en del sår som må leges. Men jeg har fosterforeldre jeg går til når jeg trenger mamma- og papparåd og en fantastisk svigermor som er familieterapeut. Jeg har vært heldig med det nettverket jeg har bygget opp.
Men Silje savner det fortsatt. Spillet, kampene, fristedet.
– Håndball har spilt en stor rolle i livet mitt. Jeg har fortsatt konkurranseinstinktet, bare spør noen som har invitert meg med på brettspill, sier Silje og ler.
– Men jeg har tatt med meg samarbeidet også. Jobber du ikke sammen på banen, kommer du ingen vei. Kanskje jeg skal begynne å spille igjen?
Foto: Kristian Ringen
