Anna Ladegaard (33) har drømt om å bli skuespiller siden hun var barn, og vokste opp i et hjem som bare ga næring til den drømmen: I en generasjonsvilla på Nesodden utenfor Oslo, med en mor som var scenekunstner og en far som var kunsthistoriker, som holdt hagefester med helgrillet lam om somrene og tidlig oppfordret henne til å utøve kunst og lese bøker.

Men hun vokste også opp med en mor som hadde et alkoholproblem.

Anna Ladegaard har et minne av at hun sammen med storebroren sin ringer ned til den lokale puben – nummeret dit sto i familiens private telefonbok – for å spørre om moren er der.

Jeg tror at jeg skjønte at hun drakk, før jeg skjønte hva en «alkoholiker» var.

ANNA LADEGAARD

– Det ble først tydelig da jeg var seks år og mamma og pappa skilte seg. I hodet mitt er det som om jeg da skjønte hvorfor – at det ikke bare var fordi ekteskapet ikke fungerte, punktum. Det var noe mer.

En dobbel barndom

Etter foreldrenes skilsmisse ble hun imidlertid boende hos moren, med en avtale om at hvis hun oppdaget at moren drakk, skulle hun ringe faren og dra til ham.

– Jeg skulle kanskje ikke bodd hos mamma i det hele tatt, sier hun.

– Men jeg tror det var en annen tid. Jeg tror i alle fall at det var mer normalt at barna bare fløt litt rundt, mens det ble drukket. I dag ville kanskje flere reagert tidligere. Men mamma var også veldig god til å ikke drikke. Hun var god til å få det til å virke som om hun hadde livet helt på stell, liksom.

Hun har dessuten «alltid vært min beste venn, også hele barndommen», legger Anna Ladegaard til.

– Nå er det nok

Da hun var ni år, flyttet hun til faren, men tilbrakte fortsatt annenhver helg hos moren, «og noen ganger gikk det, og noen ganger ikke».

Hun inngikk en avtale med moren om at hun ikke skulle ta kontakt når hun hadde drukket, «for ikke å bli minnet på at jeg bekymret meg for henne», og det forble en avtale inn i voksen alder.

Da la moren seg inn på Trasopklinikken i Oslo, for et lengre behandlingsopplegg, hvor et ledd i behandlingen var at familien ble invitert til en felles psykologsamtale.

Etter lengre betenkning valgte hun å møte opp. Men dagen før hadde moren forlatt klinikken.

– Og for meg var det bare et så stort svik, på toppen av alle andre svik – jeg hadde brukt en hel sommer og vel så det på å bare tenke på mamma – at da tenkte jeg: Nå er det nok, sier Anna Ladegaard.

Et refleksjonsrom og et mirakel

Dette er utgangspunktet for hennes monologforestilling «Anna bryter», som 20. september har premiere på Det Andre Teatret i Oslo.

Det er en «fortelling om et forsøk på å løsrive seg fra en alkoholisert mor», ifølge programteksten, «og insistere på å bli hovedrollen i sitt eget liv».

– Jeg håper det blir et refleksjonsrom for alle som har drukket en øl, eller 18, eller som ikke har drukket noensinne. At det kan bli et rom hvor man kan reflektere rundt familiær plikt og tabuer om alkohol, sier hun.

– Og så har jeg lyst til å fortelle om at det er greit å bryte kontakten med en alkoholisert forelder, hvis du føler at du må det for å ha det bra. For jeg trodde ikke at man kunne det, og skammet meg da jeg gjorde det. Jeg visste ikke om det var OK. Jeg håper vel at vi skaper en forestilling som er den jeg selv hadde trengt å se, og som kan bidra til å løfte skamteppet som i dag ligger over barn av alkoholikere.

Moren hennes har lest manuset til forestillingen på forhånd. De har også omsider funnet tilbake til hverandre igjen.

– For nå har hun sluttet å drikke, forteller Anna Ladegaard. 

– Det er et mirakel. Jeg hadde aldri trodd det. Aldri. 

Men nærmere fire år etter datteren brøt kontakten, ble moren tørrlagt.

– Helt genialt

Selv har Anna Ladegaard aldri vært i nærheten av å få alkoholproblemer, sier hun.

– Men jeg har også tenkt at det er helt genialt med alkohol. Når jeg kommer på en fest og ikke kjenner så mange, er det jo digg å ta et glass vin.

Og hvis hun selv får barn, ser hun ikke for seg at hun vil avstå fullstendig fra alkohol i deres nære omgivelser.

– Jeg synes ikke at det burde være noe forbud mot å drikke rundt barn. Men man burde sjekke med seg selv et par ekstra ganger: Drikker jeg for mye rundt dem? Man må tenke på barna først, sier Anna Ladegaard.

– De liker ikke fulle voksne. De synes det er rart. Og barn er kjempesmarte. De skjønner. Jeg skjønte forskjellen på én og tre øl da jeg var liten.