Barna som ble påvirket

– Unge stemmer om voksnes alkoholbruk i oppveksten

Av-og-til har sammen med Respons analyse gjennomført intervjuer med unge voksne i alderen 18 til 31 år. Formålet er å skape en bedre forståelse av hvordan alkoholbruk i hjemmet påvirker barn og unge, også når bruken ikke er dramatisk eller synlig.

90 000 barn i Norge vokser opp i hjem hvor mamma eller pappa drikker for mye alkohol. Tallet sier noe om omfanget, men lite om variasjonene av opplevelsene og konsekvensene. I denne undersøkelsen ønsket vi derfor å utforske disse nyansene, ved å lytte til unge voksne som selv har vokst opp i hjem der foreldres alkoholbruk gjorde dem utrygge.

Vi har delt informantenes opplevelse inn i tre ulike segmenter, med utgangspunkt i karakteren og konsekvensene av alkoholbruken. Ikke bare frekvens og mengde, men hvordan det har påvirket barnets trygghet, relasjon og emosjonelle ivaretakelse.

Rapporten er delt inn i kapitlene nedenfor. Du kan hoppe mellom kapitlene ved å klikke på lenkene:

• Når barn forstår at noe er galt

• Tegn på beruselse – barneerfaringer og reaksjoner

• Følelsesmessige reaksjoner – frykt, oppgitthet og likegyldighet

• Forsvar av foreldrene – lojalitet og forståelse

• Buffere og fraværet av dem

• Å leve videre med oppveksterfaringene

• Tiltak og støtte – når hjelp trengs og når den uteblir

Når barn forstår at noe er galt

Et gjennomgående tema i intervjuene er variasjonen i når og hvordan informantene forstod at en forelder drakk mer enn normalt. For noen skjer dette tidlig i livet, gjerne knyttet til en konkret hendelse som setter dype spor. For andre kommer bevisstheten gradvis, ofte i retrospekt i ungdoms- eller voksenalder, når de får sammenligningsgrunnlag og språk til å forstå det de har opplevd.

Hos dem som har vokst opp med vedvarende og gjennomgripende alkoholbruk, er bevisstheten ofte tidlig og kroppslig. De lærer seg å kjenne stemmeendringer, kroppsspråk og lukt, og mange nevner at de kunne «høre det med en gang».

I familier der alkoholbruken har vært mer skjult eller sjelden, ser vi en senere oppvåkning. For noen skjer dette i ungdomstiden, når de selv begynner å delta i sosiale settinger med alkohol, eller når de observerer forskjeller i venners hjem.

For enkelte er det én bestemt episode som brenner seg fast og blir stående som et før- og etter punkt i deres forståelse av foreldrenes alkoholbruk. Dette skjer ofte i sammenhenger som er emosjonelt ladet, som jul, ferier eller sosiale settinger.

Jeg og mamma skulle på en hyggelig liten ferie til Bergen, bare vi to … så tror jeg vi dro på Peppes eller noe sånt, og da ble det nok litt for mange glass med vin på mamma. Rødvin […]. Vi var ute og spiste, og når vi går hjem så kaster hun opp, og på veien tilbake til hotellet så sier hun at hun er dårlig, og når vi kommer på hotellrommet så kaster hun opp igjen og er dårlig, og sier at hun har migrene. Og det kan jo godt hende at hun hadde migrene, og at … på en måte, det er jo mange som får migrene av histaminer og sånn i rødvin, men hun hadde nok mest sannsynlig drukket for mye også. Og da ble det til at hun sendte meg på kino da, 8-9 år gammel. – Astrid, 28 år.

Mange forteller at de i ettertid har vært i tvil om det de opplevde «egentlig» var et problem, nettopp fordi det ikke ble snakket om – verken hjemme eller med andre. Dette peker mot et viktig mønster i materialet: bevissthet om alkoholbruk i oppveksten er ikke noe som nødvendigvis utvikles parallelt med erfaringen. Den kan komme forsinket, være vag og fragmentert, og trenger ofte bekreftelse fra andre – samt tilgang til språk og perspektiv som gir mulighet til å forstå det som skjedde.

Tegn på beruselse – barneerfaringer og reaksjoner

Et sentralt trekk ved informantenes erfaringer er alle de ulike måtene barn og tenåringer identifiserer om mamma eller pappa har drukket eller ikke. Flere av informantene forteller om subtile endringer i stemmeleie, bevegelser, lukt eller humør som de ofte tolker med stor presisjon. Endret gange, ustøhet og rare bevegelser ble ofte tydelige tegn. Ikke nødvendigvis dramatisk, men nok til at barnet visste at noe var annerledes. Enkelte la også merke til lukt som første tegn. Enten det var vin, øl eller røyk.

For noen ble endringen i stemning en tydelig markør. Foreldrene ble enten unormalt glade og høylytte – eller overreagerte på små ting. Et annet trekk er fravær og avkobling, det være seg fysisk og/eller mentalt. Noen informanter forteller om foreldre som bare ble liggende på sofaen eller sittende i godstolen, uinteresserte og vanskelige å få kontakt med. Agnes forteller om følelsen av å bli usynliggjort hjemme og at moren hadde nok med seg selv:

Jeg føler at jeg ikke har noen mor, egentlig […]. Jeg har savnet en morsfigur, definitivt. Omsorg … Noen som hører på deg, og bli hørt. Jeg får veldig ofte drømmer om det å ikke bli hørt. At jeg skriker og roper, og det er ingen som hører på meg.

Følelsesmessige reaksjoner – frykt, oppgitthet og likegyldighet

Barns reaksjoner på voksnes alkoholbruk er mangfoldige og preget av barnas alder, erfaring og i hvilken sammenheng hendelsene skjer. I materialet vårt ser vi et stort spenn fra frykt og uro, via oppgitthet og sinne, til følelsesmessig nummenhet eller likegyldighet. Disse følelsene er ofte ikke entydige – barn kan føle både kjærlighet og forakt samtidig, eller veksle mellom trygghet og frykt. Frykten kan handle om forelderens uforutsigbarhet – om de plutselig hever stemmen, faller i søvn, forlater situasjonen, eller ikke er til stede mentalt.

«Jeg husker jeg var livredd. Ikke for at han skulle gjøre meg noe, men for det uforutsigbare. Stemmen, blikket, alt kunne plutselig endre seg.» – Hilde, 28 år

Flere informanter har erfaringer med at mamma eller pappa plutselig blir «borte», som i å miste bevisstheten eller at de er fysisk forsvinner for en periode.

For noen, særlig i ungdomstiden, vendes reaksjonen utover. De blir irriterte, sinte eller skammer seg over forelderen. Det handler ikke nødvendigvis om store hendelser, men om følelsen av at forelderen later som alt er normalt. Noen informanter beskriver at de sluttet å bry seg. De vendte seg til det, eller valgte å stenge av følelsesmessig for å beskytte seg selv. Dette gjelder særlig de informantene som har vokst opp med skjult drikking over lang tid.

Hun blir så dum. Jeg liker ikke å se … Jeg har også sett pappa full flere ganger, uten at han har de samme problemene som henne. Men mutteren blir så mye dummere i fylla enn det han er. Altså, intellektuelt dum […]. Det synes jeg er vondt å se […]. Det ødelegger jo liksom det bildet man har av foreldrene som skal være forbilder og smarte. Det høres jo veldig strengt ut, men det stemmer nok det at jeg mistet noe respekt […]. Det er litt vanskelig å respektere dumhet. Har mer forståelse for sårbarhet og andre ting, men den dumheten er vanskelig å akseptere. – Ole, 28 år.

Forsvar av foreldrene – lojalitet og forståelse

Et slående trekk ved materialet er hvor lojale og forståelsesfulle mange av informantene er over for foreldrene sine – også de som har hatt svært vanskelige opplevelser. Selv når de forteller om svik, skuffelser eller frykt, følger det ofte en setning som raskt skal balansere situasjonen: «men han var også veldig morsom når han var edru», «hun prøvde jo sitt beste» eller «jeg vet at han hadde det vanskelig selv».

Flere uttrykker en høy terskel for å si noe negativt om foreldrene, og en vilje til å forklare hvorfor drikkingen skjedde. Informantene som har opplevd mindre alvorlige hendelser forsøker gjerne å (bort)forklare det de har opplevd. Ofte setter de enkelthendelser inn i en kontekst som gjør drikkingen mer forståelig. Men også informantene som har foreldre som drikker på mer på regelmessig basis har forklaringer de selv opplever som valide.

Buffere og fraværet av dem – den andre forelderen, steforeldre og voksne i barnets livet

Barn som vokser opp med alkoholproblemer i hjemmet, blir ikke nødvendigvis overlatt til seg selv. Ofte finnes det andre voksne som demper belastningen: en trygg forelder, besteforeldre, nye partnere, søsken eller lærere. Disse fungerer som buffere, enten det er bevisst eller ubevisst, og kan være avgjørende for hvordan barnet opplever oppveksten. Samtidig er ikke bufferrollen jevnt fordelt: de som vokser opp med de mest alvorlige problemene, er også de som oftest har behov for, og tydeligst legger merke til, når støtten mangler.

Barn med vedvarende og omfattende alkoholproblematikk i hjemmet søker og verdsetter buffere i større grad. De uttrykker både takknemlighet for dem som har vært der, og skuffelse over dem som ikke grep inn. For barn med mer skjult drikking eller episodisk drikking, virker det som beskyttelsen ofte har vært mer innvevd i hverdagen, slik at behovet for ytre støtte aldri meldte seg på samme måte. For de informantene som rapporterer om ubehagelige enkelthendelser med alkohol blir dette sett på som et brudd med hvordan foreldrene pleier å oppføre seg. For de med en forelder med skjult drikkemønster har ofte den andre forelderen, kombinert med trygge besteforeldre lagt til rette for en normalisert hverdag.

I mange fortellinger fremstår den andre forelderen som avgjørende for at barna har klart seg såpass godt. I hjem med én drikkende forelder og én trygg voksen, oppstår det en form for kompenserende balanse. Den trygge forelderen rydder opp, tildekker, sørger for struktur og beskytter barnet mot det verste.

Noen forteller om økt utrygghet når foreldrene ble skilt. Skilsmisser kan på den ene siden oppfattes som noe positivt, fordi grad av krangling og uro i hjemmet blir redusert. På den andre siden kan familiesituasjonen bli enda mer stressende for de barna som da alene må besøke den mammaen eller pappaen som drikker, uten en annen buffer til stede.

Når bufferen ikke finnes i hjemmet, kan andre voksne bli viktige, og da først og fremst besteforeldre eller steforeldre. Dette er ofte personer som er innviet i «familiehemmeligheten» selv om det ofte ikke snakkes høyt om. Noen ganger kan det også være mer tilfeldige personer som man ikke har en så nær relasjon til som kan gripe diskret inn å være en buffer, slik som i dette eksemplet hvor det var ulike festdeltakere som forsøkte å gjøre kvelden bedre da faren var blitt veldig full:

Og så var det andre ganger hvor altså jeg har noen minner av at jeg blir veldig godt tatt vare på. Ja, og jeg tror jeg har skjønt i etterkant at jeg tror de har tenkt at jeg har følt meg litt alene og liksom byttet på å underholde meg på sånne fyllefester. Jeg skjønte ikke hvorfor de ville spille badminton med meg, sant? Først var det en voksen og når han hadde spilt kom en annen og tok over. Så jeg trodde jo oppriktig at jeg var ganske kul siden alle ville være med meg. – David 24 år.

Særlig blant de som har erfart skjult og/eller episodedrikking oppleves det å nevne noe til de utenfor kjernefamilien som unaturlig. Det anses som en privatsak som bør håndteres deretter, og de har derfor ingen ønsker om at noen utenforstående skal blande seg inn i deres familiesfære. En smertefull del av flere av historiene, særlig knyttet til de som levde med gjennomgripende alkoholbruk, var fraværet av buffere. Mange sier i ettertid at de ønsket at noen voksne hadde reagert – sett bak fasaden, og stilt spørsmål.

Ettervirkninger: Å leve videre med oppveksterfaringene

Hvordan barndommens erfaringer med alkohol preger livene videre, varierer betydelig og reflekterer segmentene som tidligere er beskrevet. Noen informanter bærer med seg sterke konsekvenser, andre har kun i voksen alder begynt å reflektere over hvordan oppveksten har formet dem. De som har vokst opp med de mest alvorlige alkoholproblemene uttrykker i større grad uro for arv og miljø knyttet til alkohol, og har ofte behov for å velge helt andre livsveier, særlig med tanke på alkoholbruk.

De som har vokst opp med mer skjult eller episodisk drikking er ofte mer opptatt av kontroll og balanse i tilknytning til alkohol – men ikke nødvendigvis avhold. Felles for de fleste er et høyt refleksjonsnivå. Erfaringene preger dem, men de forsøker å forholde seg til dem med bevissthet. For noen har det vært viktig å konfrontere foreldrene som ung voksen for å få en slags avklaring eller forsøk på oppgjør. Det er blandede opplevelser rundt dette, enkelte har fått det, andre har blitt møtt med fornektelse eller taushet. Noen har valgt å kutte kontakt.

Det kan se ut til at det er vanskelig for foreldrene å komme til en erkjennelse i møte med sine unge voksne barn, dette gjelder på mange måter på tvers av segmenter. Selv enkelthendelser kan være vanskelig å snakke om, fordi foreldre og barn ofte er uenige om hendelsene og hva som egentlig skjedde. Andre opplever fortsatt avstand, men har likevel valgt å beholde en viss kontakt.

Noen av de vi har snakket med opplever også at foreldres alkoholbruk påvirket ambisjonsnivå knyttet til utdanning og arbeid, eller muligheten til å forfølge disse. Det fortelles om et brokete utdannings- og yrkesløp, vansker med konsentrasjon og psykisk helse, og en søken etter å finne balanse og trygghet. Likevel uttrykker flere også mestring og refleksjon. Noen har ønsket å bevise at de kan få til ting, på «tross av» barndommen.

Informantene har ulike måter å forholde seg til og håndtere alkohol på i dag. Noen har valgt å bli avholds, delvis for å ta avstand, delvis fordi alkohol trigger ubehag eller minner, og noen fordi de ikke stoler på seg selv og sitt eget forhold til alkohol.

De som ikke drikker, forteller hvor vanskelig det kan være å stå i det sosiale presset, og hvor mange ganger de må forklare eller forsvare seg.

Folk spør alltid. Og når jeg sier jeg ikke drikker, så kommer alle spørsmålene. Jeg føler nesten at jeg må rettferdiggjøre hele oppveksten min, hver gang jeg er på fest. Jeg har bare lyst til å slenge rett i fjeset på dem at: du jeg drikker ikke jeg, fordi faren min drakk seg i hjel! – Tonje, 23 år.

Andre merker at de selv har utfordringer med alkohol og reflekterer over det. Flere er redd for at det kan være en genetisk komponent som gjør at de er mer utsatt enn andre.
De opplever også at de stresser mer med alkohol og det å drikke enn det andre jevnaldrende gjør, det blir ofte vanskelig å balansere alkoholbruken.
Fredrik forteller åpent at han selv er blitt alkoholavhengig:

Tiltak og støtte – når hjelp trengs, og når den uteblir

Et av de tydeligste funnene i materialet er at svært få av informantene har hatt kontakt med offentlige hjelpeinstanser i barndommen, selv når belastningene har vært store. Mange sier at det aldri ble «oppdaget» eller tatt tak i. For andre oppleves det helt unaturlig å søke hjelp da de har opplevd egen familie som relativt velfungerende på tross av eventuelt skjult vedvarende alkoholbruk eller ugunstige enkeltsituasjoner.

Flere informanter etterlyser at noen voksne hadde sett, spurt eller grepet inn tidligere. Dette er særlig tydelig blant de barna som vokste opp med vedvarende og
gjennomgripende alkoholbruk.

Disse fortellingene speiler et ønske om at skolen, helsesykepleier, eller andre voksne i nærheten hadde reagert på tegnene. For de informantene med de mest alvorlige alkoholproblemene ofte kombinert med psykisk ustabilitet var det også ønske om at barnevernet hadde tatt affære. De er ofte nå som unge voksne overrasket over at det offentlige ikke involverte seg mer.

Behovet for én trygg voksen går igjen. Det handler ikke nødvendigvis om profesjonell hjelp, men om tilgjengelighet og tilstedeværelse og det å ha noen å lene seg på. Flere nevner at det å ha en trygg voksenperson enten det er den andre forelderen, en besteforelder eller en nær vennefamilie er med på å hjelpe på situasjonen. Andre kunne også ønske at det var mer aksept for å bry seg, det å tørre å stille noen ubehagelige spørsmål, enten du er naboen eller en barnehageansatt. Noen av informantene mente at det kunne hatt en sterk effekt hvis en voksen utenfor familien hadde tatt kontakt og spurt hvordan det gikk, og spurt direkte knyttet til alkoholbruk. Informantene forteller at de ofte har sagt ifra mange ganger internt i familien, men den som drikker lar seg i liten grad påvirke av dette. Det å derimot bli konfrontert av noen utenfor husets fire vegger oppleves mer som en vekker, da er det ikke lenger bare en i familien som oppleves å “overdrive”. De som vokste opp med mer skjult alkoholbruk, eller i hjem der det utad fungerte godt, uttrykker større skepsis til offentlige inngrep.

Når informantene blir spurt hva de selv skulle hatt behov for som barn, og hvilke tiltak de mener er viktige for barn som vokser opp med foreldre som drikker, fremheves særlig følgende behov:

Konklusjon

Denne rapporten har forsøkt å belyse hvordan det er å vokse opp med foreldre som drikker for mye, enten det er gjennomgripende, skjult eller episodisk drikking det er snakk om. Dette er noe som setter spor hos barn og unge, og preger dem langt inn i voksenlivet. Gjennom informantenes personlige historier ser vi hvordan alkoholbruk i hjemmet kan skape utrygghet, uforutsigbarhet og følelsesmessig distanse – selv i familier som utad kan virke velfungerende.

Opplevelsene varierer, og det samme gjør konsekvensene i voksen alder. Noen bærer på frykt for å selv utvikle avhengighet, andre har tatt et bevisst valg om å være avholdende. Flere rapporterer om langvarige ettervirkninger i form av psykisk uhelse, problemer i
nære relasjoner og vansker med utdanning og arbeid. Likevel er det også tydelig at mange har funnet måter å forstå og håndtere oppveksterfaringene på, og at
refleksjon og bearbeiding ofte kommer i voksen alder.

Rapporten viser at tiltak og støtte må tilpasses barnets kontekst og erfaringer. De som har vokst opp med mer omfattende og vedvarende alkoholbruk ønsker ofte
tydeligere og tidligere hjelp, mens de som har opplevd mer skjult eller sporadisk drikking oftere etterspør lavmælte og diskrete tiltak. Et viktig fellestrekk er behovet for gjenkjennelse, forståelse og informasjon som treffer deres egne erfaringer.

En rød tråd i informantenes fortellinger er hvor viktig én trygg voksen kan være. Mange beskriver et sterkt behov for å bli sett og forstått, og hvor sårt og skuffende det kan være når ingen var der for å beskytte dem. Samlet sett tegner funnene i rapporten et tydelig bilde av hva som er viktigst: barns behov for trygghet, åpenhet og støtte.

Tiltakene må ikke bare rette seg mot det synlige, men også fange opp det som skjules bak lukkede dører – og gjøre det klart at barn aldri skal stå alene med en voksens alkoholavhengighet.