– Barneskolen er en tåke, men jeg kan huske følelsen av redsel.

Aasne Sørumshaugen (35) fra Vestfossen vokste opp med en bipolar mor som misbrukte alkohol og tabletter. En stabil og tilstedeværende far ga henne de trygge rammene hun trengte.

– Min historie viser at du kan leve et ganske normalt liv, selv om du har forutsetninger som jobber mot deg, sier hun.

Barndom i bruddstykker

Først var de fem. Aasne, to storesøstre, mor og far. Etter foreldrenes skilsmisse da hun var rundt sju år, ble det annerledes. Søstrene som var mange år eldre enn Aasne, flyttet ut, mens hun selv bodde annenhver uke hos moren og faren.

– Barndommen min var fin når det var fint. Men så var det perioder jeg ikke burde vært sammen med mamma. Hun fikk ikke alltid til å være den ansvarlige. Jeg tror hun drakk for å døyve alt det vonde hun hadde inni seg. Det var hennes måte å flykte på.

Aasne husker bruddstykker. Ølflasker i dukkevognen. Den urolige følelsen som kunne oppstå av en plutselig ny middagsrutine. Reaksjonen til faren hennes den gangen han skulle levere Aasne og fant moren sovende. Dagene hun ikke ble hentet på skolen som avtalt, og skjønte at hun ikke skulle hjem til mamma likevel.

– Vi fant på mye morsomt også, da hun hadde friske perioder. I ettertid har jeg skjønt at hun nok var manisk noen ganger, men jeg husker at vi hadde rollespill med Einar Elg som bodde i skogen, vi laget stemmer og leker.

– En sommer dro vi innom absolutt alle severdighetene i Modum-området fordi vi kunne vinne en t-skjorte. Når jeg ser et severdighetsskilt langs veien i dag, kjenner jeg fortsatt trangen til å ville stoppe, sier Aasne og ler.

Etter noen år giftet moren seg på ny. Den nye ektemannen hadde også et alkoholproblem, noe som gjorde situasjonen verre både for Aasne og moren. Bruddstykkene fra denne perioden har med seg krangling og høye, skumle lyder. En pute i øret og en katt til trøst.

En liten jente ved julebordet

Desember er en vanskelig måned for Aasne. Julestemningen glimrer med sitt fravær, midt i andres juleglede og glitrende forventninger.

– Det kjennes veldig sårt. Jeg kjenner meg som «grinchen» i kroken når folk snakker om hvor mye de gleder seg til jul.

Hos faren ble ribben ble servert presis klokken fem, alt var på stell, julen var fin. Hos moren? Igjen er det vanskelig for Aasne å hente frem minnene.

– Jeg husker ingen spesielle julaftener hos mamma. Det eneste jeg husker er den gangen pappa kjørte meg dit på julaften, men så kunne jeg ikke være der. Vi måtte snu. Jeg ble kjempelei meg fordi kaninen min var igjen der, jeg fikk ikke ta den med.

Det finnes ikke alltid minner, men det finnes bilder. Aasne synes noen ganger det kan være vondt å se bilder av seg selv som barn.

– Det er noen bilder av meg fra julaften. Jeg er seks eller sju år, og jeg kan se at jeg har det bra. Alle bodde fortsatt sammen. Vi sitter rundt bordet og spiser og det ser trivelig ut.

– Vil gi barna gode minner

Jul begynte for alvor å føles vanskelig da Aasne selv fikk barn.

– Det er så mange forventninger som skal innfris. Man skal lage pepperkakehus, pynte juletre, synge julesanger, dra på juleavslutninger, og det skal være hyggelig, og man skal kose seg mens man gjør det.

Følelsen av at alle andre skaper perfekte julefeiringer for sine barn, gjør at hun fort kan kjenne seg mislykket.

– Når jeg ikke orker å gjøre alle juleaktivitetene jeg mener jeg bør, kjennes det like ille som at mamma ikke klarte å droppe rusen for meg i julen. Det blir en higen i meg etter å skape noe perfekt, som ikke er mulig. Da er det lettere å ikke ville forholde seg til jul generelt.

Løsningen har blitt å lage sin egen versjon av jul, med aktiviteter i den ene enden – og ro i den andre.

– Hos oss kan fantasifiguren Nisse-Nils plutselig finne på at vi skal på kino, eller at det er lov med brus til frokost. Han kan også legge lapper med gåter om hvor i huset det kan ligge en overraskelse. Barna mine er veldig klare for jul, og jeg vil gi dem gode minner. Jeg blir glad av at de blir glade.

Glemmer å puste

Som lærer på ungdomstrinnet er Aasne bevisst på å dele sin egen historie, blant annet fordi man ikke alltid kan vite hvem som sliter. Da hun selv gikk på skolen, var det ingen tegn noen lærer kunne ha plukket opp. Hun var både skoleflink og pliktoppfyllende.

– Jeg vet hvordan det er å ha en forelder som er psykisk syk og som misbruker alkohol og piller, og jeg vet hvordan det er å måtte være mer voksen enn man trenger. Da jeg vokste opp, trodde jeg at ingen andre hadde det som meg. Men jeg var ikke alene.

Aasne er nylig blitt diagnostisert med stresslidelsen kompleks PTSD, og har fått god hjelp av flinke fagpersoner til å forstå hvordan oppveksten har satt seg i kroppen.

– Jeg har blant annet jobbet med det å ha positive og negative følelser samtidig, det å elske og hate en person på samme tid. Men også mekanismene i meg selv, som at jeg noen ganger glemmer å puste og hvordan hjernen min resonnerer når jeg reagerer på ting.

Idyll i monitor

Til andre som synes julen er vanskelig, anbefaler hun å holde seg aktiv.

– Fysisk aktivitet er bra, men også lavterskel aktiviteter som å se en god film i sofaen. Jeg er opptatt av å legge listen lavt, det trenger ikke være så voldsomt og kjempestort.

Aasne legger blant annet huskelapper på telefonen, som minner henne om en dag det kan passe å dra i svømmehallen eller hvilke kaker som er enkle å bake.

– Og så begrenser jeg bruken av sosiale medier i desember. Det er vanskelig å forholde seg til all idyllen. Jeg er generelt forsiktig med å legge ut ting i sosiale medier selv, fordi jeg vet hvor vondt det er å sitte i andre enden.

Beslutningen om hvor hun og barna skal feire julaften, tar Aasne når det nærmer seg. De er alltid velkomne til flere i familien. Aasne sier at hun ikke reagerer på om noen tar seg et glass vin til maten, heller ikke når det er jul, men selv drikker hun alkoholfritt.

– Jeg liker nesten ingenting alkoholholdig, så det begrenser seg selv. Aller helst vil jeg drikke Pepsi Max til alle måltider.

Moren til Aasne døde i 2012. Til tross for konsekvensene utfordringene hennes har hatt for Aasnes liv, har det gått bra – mye på grunn av en engasjert far.

– Hos pappa var det lite rollespill med Einar Elg, men middag på bordet, kjøring til og fra trening, trygghet og stabilitet. Ikke så mye galskap.

Her er julens viktigste huskeliste: