Vi møter Gunn-Helen Øye i resepsjonen på den gamle Sjøfartsbygningen i Kongens gate i Oslo, hvor vi skal spille inn en video sammen. Hun er ikledd en svart caps og designerbriller, og har skulderlangt sølvgrått hår. Nå står hun smilende og tar oss imot. 

– Der var dere! Jeg har gått jeg skjønner du, jeg prøver å gå minst en mil om dagen.  

Det er lite som tyder på at hun har vært avhengig av alkohol i 15 år. Det eneste synlige tegnet er risset i blekk på innsiden av håndleddet. Der har sosialantropologen og trendforskeren tatovert AA-merket. Hjelpen hun fikk da hun dukket opp der på slutten av 80-tallet, skulle vise seg å bli livsendrende. 

Gunn-Helen nøler ikke når hun blir spurt om å fortelle om det hun velger å kalle sin «ruskarriere». Hun benytter enhver anledning til å fortelle sin historie, og om hvordan hun kom seg ut av avhengigheten.  

– Livet rakner når man er avhengig av alkohol, det er fryktelig slitsomt, og vanskelig å komme seg ut av.

Naiv og nysgjerrig  

I ungdomstiden drakk ikke Gunn-Helen mye. Hennes første møte med alkohol var en stor skuffelse. 16 år gammel delte hun en flaske sjampanje med fire venner. 

Etter den første kjipe slurken tok Gunn-Helen et bevisst valg om å holde seg edru gjennom russetiden. Den fornuftige og glade 18-åringen ønsket å huske, og skape gode minner sammen med venner.  

– Det klarte jeg, og russetiden minnes jeg som en fantastisk tid.  

Best og verst på BI-fest 

Som ung studine på BI i Oslo, hadde hun byen for sine føtter. Helgene tilbrakte hun på BI-kjelleren og på studentersamfunnet Chateau Neuf. For første gang begynte hun å kjenne på at hun likte både smaken, og rusen alkoholen ga henne.  

– Jeg var aldri på BI-kjelleren uten å drikke, og jeg var alltid fullest. 

Trengte du dytten fra alkoholen? 

– Jeg var ei grunnleggende glad jente, men alkoholen gjorde meg mer flytende og bekymringsløs. Og helt klart mer flørtende. Så ja, jeg trengte nok dytten alkoholen ga meg, uten at det var grunnen til at jeg drakk.  

Hun er ikke alene om å huske studietiden som en eneste lang fyllefest. Men Gunn-Helen ble ofte så full at hun ikke husket hva som hadde skjedd dagen etter. Mange menn, heldigvis snille alle sammen, ble flørtet i senk av den stilige og fremgangsrike unge kvinnen. I ettertid er hun glad for at det ikke gikk skikkelig galt. 

En alkoholiker blir til 

Da studietiden var over, bar det utfor i full fart, og alkoholforbruket eskalerte. Karrierejobb innen salg og markedsføring, med mange jobbfester, reising og konferanser gjorde at alkoholen ofte fikk en naturlig plass.  

– Det var alltid en fest, men festen var ikke lenger bare moro. Alkoholen ble også en flukt fra hverdagen, forteller Gunn-Helen. 

– Alt i livet mitt dreide seg om å juge og manipulere andre, slik at jeg kunne drikke hver dag. Jeg hadde et tilholdssted i skogen, og dit dro jeg for å drikke, både i lunsjen, og til og fra jobb. 

Slik holdt hun på i mange år. Selv trodde hun at hun klarte å dekke over det med sminke og tannkrem på tenna.  

– Jeg var ung, og hadde generelt god helse. Jeg var blid, hadde fint hår og fine tenner. De synlige faktorene skjulte jeg med sminke og rød leppestift.  

Når hun ser på bilder av seg selv fra den tiden, ser hun at forsøket på å skjule misbruket, ikke alltid var vellykket.  

– Jeg hadde pistrete hår og slitne øyne. I tillegg hadde jeg mye diaré og smerter i kroppen.   

Tenkte du på deg selv som en alkoholiker? 

– Nei, når jeg tenkte på alkoholikere så tenkte jeg på de som satt på en kafé på sentralbanestasjonen og drakk. Men i dag vet jeg at det bare er fem prosent av oss som er der. Resten lever i vanlige hjem, og har vanlige jobber. Man er en alkoholiker når man har mistet grepet. Hver og en kjenner på det, og vet det med seg selv.

Lukten av hvitløk 

Etter noen år begynte også folk å si ifra om drikkingen. Hennes første samboer hintet om at hun burde roe ned.  

– Han sa at jeg luktet hvitløk, og det visste han veldig godt at jeg ikke spiste. Begge skjønte at det var bakfylla som luktet.  

Hun husker spesielt godt én sommerferie, hvor han prøvde å gjøre noe.  

– Vi var en uke på campingtur med sønnen vår. Mannen min porsjonerte ut et glass konjakk til oss hver kveld. Det var helt forferdelig for meg. Jeg fikk tenningen på alkohol, men ikke noe mer. Da mannen og sønnen min dro på fisketur, endevendte jeg både hytta og bilen for å finne flasken. For meg holdt det ikke med ett glass, jeg ville ha ti.  

Hverken kommentarer eller forsiktig tilrettelegging fra samboeren fikk Gunn-Helen til å stoppe å drikke.  

– Alkoholen kom foran alt. Jeg har forlatt tre menn, fordi jeg heller ville drikke. 

Mannen som endret alt 

Vendepunktet kom en vanlig mandagsmorgen.  

I lang tid hadde hun sett en annonse i avisen hvor det sto «Drikker du for mye?». I annonsen var det bokser med spørsmål hvor man kunne svare ja eller nei. Gunn-Helen huket av «ja» på alle boksene.  

– Da fikk jeg en erkjennelse om at jeg måtte ringe ditt. Jeg var kjempedårlig etter å ha drukket hele helgen, og tenkte gjør jeg ikke noe nå, så drikker jeg meg i hjel. 

Strikken var strukket til bristepunktet. Hvis hun strakk den lenger nå, kom den til å ryke. Hun fikk samboeren til å kjøre seg samme dag.  

– Jeg sa til han at dette må jeg gjøre for meg, jeg gjør det ikke for oss.  

Stedet hun kom til var Vangseter Poliklinikk. Der ble hun tatt imot av Harald. Han skulle bety mye for henne i årene som kom.  

– Harald så på meg og sa: Jeg tror at du også en er alkoholiker. Det var helt riktig. Da han sa det, så skjønte jeg at nå har jeg kommet hjem.  

Ikke lenger best på fest? 

Fra den dagen, den 4. september 1989, har Gunn-Helen holdt seg unna alkohol.  

– Alt av supper, desserter og mat generelt som inneholder alkohol, holder jeg meg unna. Når man har et alkoholproblem, så kan man aldri drikke igjen. Hvert fall er det sånn for meg.  

Det vanskeligste var å finne ut av hvem hun var uten alkoholen. Hun fryktet å bli en grå mus.  

– Jeg lurte på hvordan jeg ville bli uten det viktigste i livet mitt, fordi jeg ante jo ikke hvem jeg var. Det var skremmende å tenke at jeg ikke lenger skulle være hun morsomme på festen.   

Hun tror det er en av grunnene til at mange avhengige ikke engang forsøker. Men Gunn-Helen ønsket å leve. Å velge livet ble det viktigste valget hun noen gang har tatt.  

– På AA myntene står det «vær ærlig med deg selv». Det tenker jeg på hver dag. Det handler om å velge å leve et godt liv, både med meg selv og med andre. Livet er mer konfliktfritt, uten store løgner og manipulasjon som et stort alkoholmisbruk følger med seg. I dag er det rom for å bare være meg. Det er mer enn nok! 

I ettertid er hun takknemlig for at alkoholmisbruket ikke har fått større konsekvenser for livet hennes.  

– Jeg kjenner mange som har fått senskader av langvarig alkoholforbruk. At jeg ikke har fått det, er rett og slett bare flaks.