Det sier Martin Eia-Revheim (46) som er bosatt på Vålerenga i Oslo.

En rapport fra Folkehelseinstituttet fra 2011 anslår at 90 000 barn i Norge har foreldre med et så alvorlig rusproblem at det går ut over daglig fungering. Dette utgjør 8 prosent av befolkningen under 18 år. Et mer begripelig tall er at problematikken gjelder 2-3 barn i alle skoleklasser.

Nå som julen nærmer seg, tenker Martin ekstra mye på alle de barna som gruer seg til høytiden fordi en eller begge foreldrene drikker for mye.

– Jeg har aldri opplevd en jul uten massiv fyll, og det er vondt å tenke på at den erfaringen er noe jeg deler med veldig mange andre barn.

Martin vokste opp som enebarn sammen med moren og faren som var prest. De var stadig på flyttefot dit farens jobb førte dem. Faren jobbet som fengselsprest i Ullersmo Landsfengsel, sjømannsprest i Sjømannsmisjonen og som feltprest i forsvaret med tjeneste i Libanon. Han var den du kunne snakke med om alt, og som forsvarte de svakeste.

I oppveksten var faren leken og herjete, i en del av tilfellene også full, men det hadde ikke Martin noen bevissthet på som barn. Faren tok ofte med seg sønnen på badstue på Torggata Bad. Senere har Martin skjønt at faren dro dit for å svette ut rusen, men for Martin er dette gode minner med faren.

– Han lot meg tidlig få teste ut ting, og jeg var bare i barneskolealder da jeg fikk røyk. Det var stas fordi jeg satt i cowboydrakt og levde meg inn i westernlivet.

Sammensatt

Faren var karismatisk og en person som sugde til seg folk. Han var den rocka presten som viet Sky Channel-stjerna Pat Sharp og Arne Treholt. Og han snakket russisk, portugisisk, tysk og nederlandsk.

– Pappa var en sammensatt mann.

På den ene siden var faren nesten på topp i frimurerlosjen og veldig konservativ. På den andre siden var han opptatt av og interessert i «løse fugler» og kriminelle.

– Han hadde en sterk fascinasjon av kriminelle og synes det var stas å være sammen med dem.

Fra Martin nesten hadde fylt 10 år, drakk faren fra torsdag til søndag uten unntak. Torsdag handlet han inn to til tre flasker whisky. Han hadde fri på fredag og begynte å drikke under Dagsrevyen på torsdag. Martin husker fortsatt lyden av isbitene som ble brukket opp i fine krystallglass. De første glassene drakk faren med en viss eleganse. Så gikk han etter hvert over til å drikke rett fra flaska og blandet alkohol med piller.

Endringene kom etter den første drinken. Faren ble smigrende. «Du er en fin gutt, Martin. Du har alltid vært lik meg», kunne han si. Noen drinker senere, blir språket vulgært. Han peker på moren og sier ting for å nedverdige henne. I løpet av et par timer gikk han fra å være en velkledd mann i bukse og skjorte til å sitte beruset i morgenkåpen.

Slapp unna

En del av søndagene skulle faren ha preken. For å kamuflere tre dagers fyllekule, vannkjemmet han håret, drakk store mengder kaffe og tok halslinser.

– Han så ikke ut, men han kom unna med det.

Martin fortalte ikke en levende sjel om hva som foregikk hjemme før det gikk så langt at han ble rundjult da han var rundt 15-16 år.

– Det var første gang en kompis fikk vite om det.

Helsesøsteren hadde oppdaget blåmerkene hans, og vært mistenksom, men Martin hadde bortforklart dem.

– Jeg har hatt flere anledninger til å si ifra helt fra jeg var bitteliten, men lojaliteten man føler til sine egne foreldre er kjempehøy. Dessuten var jeg prestesønn og redd for å ikke bli trodd.

Det var ingen som visste at faren banket kona og sønnen, at han var full fra torsdag til søndag, og gikk rundt med våpen i huset. Faren skjøt ikke med skarpe skudd, men med løsskudd.

– Inn på soverommet vårt mens vi sov, tok hovedsikringen, mørkla huset og klikket med pistol. Det var krigslignende tilstander hjemme hos oss og hver gang vi sto opp mot han, så fikk vi minst det dobbelte tilbake.

Moren gikk aldri til politiet for å anmelde ektemannen.

– Det er lett for andre å si at sånn skal man ikke finne seg i, men både mamma og jeg opplevde at vi var i reell fare om vi fortalte noen om hva som skjedde hjemme bak fasaden, sier Martin som alltid har et nært forhold til moren.

– Jeg ringer henne hver dag.

Som 18-åring tok Martin en overdose med piller og kom inn i psykiatrien. Fra han var 18 til 21 år bodde han på en ungdomsinstitusjon som er drevet av Kirkens Bymisjon.

– Psykiatrien reddet livet mitt, sier Martin som har fått påvist posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

46-åringen har veldig få opplevelser av ro og tilstedeværelse. – Jeg har mye uro og stress i kroppen.

Ble dømt

I Agder tingrett ble faren i 2003 til slutt dømt og fengslet for vold mot kone nummer tre etter at moren til Martin hadde klart å bryte ut som 50-åring etter 24 års ekteskap. Tidligere i år tok han kontakt med tingretten og leste dommen for første gang.

– Ingenting var nytt, men det var forferdelig å lese og ekstremt gjenkjennelig.

Det har vært vanskelig for Martin å bli ferdig med fortiden, og han tror at den alltid kommer til å følge ham.

– Pappa preger fortsatt hele livet mitt. Jeg vet ikke hva som skal til for å klare å slippe taket sånn at fortiden tar mindre plass og alt det fine som finnes her og nå kan få større plass, sier Martin og legger til:

– Jeg kommer mest sannsynlig resten av livet til å ha perioder hvor jeg trenger hjelp.

De gangene Martin går inn i en dårlig periode, begynner han å sove enda dårligere enn normalt og tenker negativt om absolutt alt.

– Hvis vaskemaskinen går i stykker så kan jeg føle at livet rakner, eller hvis jeg ser et vissent blad i hagen så vil jeg selge huset.

For Martin er det vanskelig å omfavne livet.

– Jeg har vanskelig for å glede meg til ting.

Innimellom har Martin trengt hjelp i form av sykehusinnleggelser.

– Ting roer seg da, sier Martin og forklarer at det å være innlagt skaper ro, oversikt og forutsigbarhet.

Sang til sønnen

Den siste gangen Martin så faren, var på et hybelhus. En hvit, nedslitt bygning med røde stofflamper i vinduene som var fulle av støv. Flere av dørene hadde spor av desperate innbruddsforsøk. Bare halvparten av lysstoffrørene fungerte. I gangen passerer Martin en mann. Noen meter ned i gangen stopper mannen, snur seg og sier: Martin? Det var faren. «Jeg kjente deg ikke igjen», sier Martin før de går inn i den lille leiligheten hans som bestod av to små rom. Faren er overvektig, har mistet håret og har på seg mørke klær. Etter hvert setter faren seg ned ved et elektrisk piano og begynner å synge Jørn Hoels «Har en drøm» mens Martin filmer han.

– Jeg tenkte lenge at det var for godt til å være sant at han sang denne sangen for meg, men han gjorde det.

Faren døde 30. mai 2010, 63 år gammel. Faren etterlot seg ingen svar. Bare en nøkkel til en bankboks. Da Martin oppdager nøkkelen, håpet han å finne et brev hvor faren forklarte oppførselen sin og viste tegn til anger.

– Det ville gjort det lettere for meg å kunne forsone meg med ting.

Fant en tom lommebok

En måned etter bisettelsen, åpner de etterlatte bankboksen og finner en tom lommebok.

– Han har tydeligvis planlagt å ikke etterlate seg noe. Det var en veldig spesiell siste hilsen.

Det var nesten ingen som var i bisettelsen, og helt frem til tidligere i år, visste heller ikke Martin hvor urna til faren lå. Det eneste han visste, var at faren lå i en umerket grav uten gravstein. Først da en journalist som Martin ble intervjuet av i podcasten Usagt, tok kontakt med Den norske kirke for å finne ut hvor faren hans lå, fikk Martin vite at faren lå på minnelunden på Fjære kirke i Grimstad.

Det var med blandede følelser Martin besøkte farens grav i høst.

– Jeg hadde lyst til å grave han opp og klemme han, men hadde samtidig lyst til å vekke han til live og banke han.

Martin har ligget mye våken om nettene og gått gjennom historien sin om og om igjen.

– Jeg sitter igjen med mange spørsmål, og lurer på hvordan han kunne leve med det han gjorde uten å ta det opp etterpå, eller å si unnskyld for det.

Oslo, desember 2019: Siden 2011 har Martin vært ansatt i Sparebankstiftelsen DNB som hussjef for Sentralen, et kulturhus i Oslo sentrum som åpnet i 2016. Ut året er han i permisjon fra denne jobben for å være prosjektleder for etterbruk av Nasjonalgalleriet. Han har vært sammen med kona Gjertrud i 10 år og har tre barn på 4, 8 og 19 år. I voksen alder har Martin følt seg privilegert, både med folk han har møtt og jobber han har hatt.

– Jeg har det ekstremt bra selv om jeg lever med et usynlig handikap, og i perioder trenger hjelp til å komme meg igjennom dem.

Til orientering: Martin, hans mor og hans nærmeste pårørende, kona Gjertrud, har lest over artikkelen og godkjenner det som er publisert.

Psykiater: – Barna snakker sjelden om det med andre

Det mest vanlige rusmiddelet som brukes i Norge, er alkohol. – Det er lett å glemme det, eller kanskje til og med bagatellisere alkoholforbruk fordi det er så vanlig. De fleste som drikker alkohol har ikke et rusproblem, men det betyr ikke at voksnes alkoholforbruk ikke oppleves belastende for barn, sier Anne Kristine Bergem, psykiater og førstelektor ved OsloMet.

– Barn som vokser opp i hjem med alkoholmisbruk snakker sjelden om det med andre. Lojaliteten til foreldrene er sterk og mange kjenner også skam over å ha foreldre som ruser seg.

– Alkohol forsterker grunnstemmninger

– Alkohol forsterker grunnstemninger. Uansett om humøret går opp eller ned – voksne endrer seg under alkoholpåvirkninger.

Flere barn som har foreldre som har et alkoholproblem opplever omsorgssvikt, fysisk og psykisk vold og overgrep enn andre barn.

– Men selv uten vold og svikt, er det utrygt å være barn når voksne er ruset fordi de voksne endrer seg. I tillegg blir deres evne til å være oppmerksom på barna og barnas behov mindre.

Bergem sier det er viktig å vite at foreldre med rusproblemer også har ressurser, gode hensikter overfor barna og mye positivitet å bidra med, men at det blir vanskelig å holde fast i gode intensjoner når det er mange fridager med mange muligheter for sosial akseptabel drikking.

– Når begge foreldrene har problemer med alkohol, forsterkes belastningen på barna, da de ikke har en trygg voksen i huset.

– En trygg voksen kan ha avgjørende betydning

I julen er det også slik at skole og fritidsaktiviteter er stengt, så barna har ikke de tilfluktmulighetene i julen som er der resten av året.

– Fordi julen er en familiehøytid i Norge, er det ikke alltid så mye kontakt med andre utenom familien. Det kan gjøre opplevelsen av isolasjon og ensomhet enda større for barna. Det er ekstra viktig for barna med foreldre som ruser seg å ha andre trygge og tilgjengelige voksenpersoner. Slike personer er viktige med tanke på støtte, men også som noen å dra til i uholdbare hjemmesituasjoner. Én trygg voksen kan ha avgjørende betydning.

For noen barn er det kanskje mulig å snakke med foreldrene sine og fortelle at de ønsker seg en jul uten alkohol.

– Kanskje foreldrene ikke selv reflekterer over sine alkoholvaner eller kanskje barna kunne få hjelp av en annen voksen til å snakke med foreldrene om det de gruer seg til, sier Bergem og utdyper:

– Her kan alt fra besteforeldre til voksne på skolen eller barnevernet være aktuelle støttespillere. For barn som ikke har en eneste trygg voksen å snakke med, er det mulig å ringe barn og unges alarmtelefon på 116 111 for å ha noen å snakke med og kanskje få noen råd.