– Barna mine skal aldri se en forandring i meg som kan gjøre dem redde

Nå oppfordrer Michael flere til å ta grep for barn som lever i hjem med omsorgssvikt.

25. november 1994 er en mørk merkedag i minnet hans. Det var første gang han opplevde moren sin ruspåvirket. Som 7-åring skjønte han ikke hva som var galt, men etter denne dagen var han alltid på vakt.

– Mamma, meg og min yngre bror kjørte hjem fra en venninne av henne. Jeg husker at vi flere ganger havnet over i feil kjørefelt og at jeg var redd. Øynene til mamma var annerledes, hun snøvlet og kjeftet mer enn jeg var vant til.

Uegnet hjem for barn

Oppveksten på Roaldsøy i Stavanger var preget av rusmisbruk, slåsskamper, lite penger og tidvis lite mat. En dag kunne det komme torpedoer på døren, en annen dag var det barnevernet som banket på – og begge måtte unngås for enhver pris.

I mange år trodde Michael at familien hadde greit å skjule omsorgssvikten fra barnevernet. Mappen med papirer han og den to år yngre broren fikk for noen få år siden, viser imidlertid noe annet.

– Vi trodde at barnevernet kun visste bruddstykker, og at mamma alltid hadde full kontroll på historien. Men papirene viser at barnevernet fikk med seg alt. Likevel satte de ikke inn tiltak.

Han gir et eksempel på hvordan hjemmet han vokste opp i ble vurdert.

– Min stefar hadde en datter som er jevngammel som meg. Hun bodde i en annen bydel og var dermed underlagt en annen barnevernsavdeling. I papirene hennes står det at hun ikke fikk lov til å ha samvær med sin far i vårt hjem, fordi det var så mye rus i hjemmet at det ble vurdert uegnet for barn. Men her bodde altså jeg og min bror, sier Michael, som understreker at dette var på 1990-tallet og at mye har endret seg siden da.

– Jeg er helt trygg på at barnevernet i dag ville ha håndtert situasjonen annerledes. Jeg har ubetinget tro på at de i dag gjør en god jobb med å beskytte de mest sårbare og de vi er gladest i. Folk som jobber der har et genuint ønske om å hjelpe barn i krise.

«It takes a village …»

Det var ikke sånn at ingen varslet. Hundrevis av sider fra barnevernsmappen viser at svært mange meldte inn sin bekymring: skole, barnehage, naboer, foreldre, sykehus, fastlege, politiet, lærere i privat regi, andre barnevernsavdelinger, forbipasserende, besteforeldre og annen familie.

Når han skal beskrive hvordan lokalmiljøet tok vare på ham og broren, benytter han det afrikanske ordtaket «It takes a village to raise a child».

– For vår del så tok det en hel øy, en halv familie og et enormt ønske å ikke ende opp som mine foreldre.

Brødrene sov ofte hos venner, også i ukedager. De ble tatt med på klasseturer familien ikke hadde betalt for. På fotballcup i Lyngdal, dukket det opp lommepenger på magisk vis. Michael var med venner på alt fra tivoli til kino og badeland, uten at han helt skjønte hvor pengene kom fra. Når han ble sendt til rektor etter for mye bråk i skoletimene, ventet det muligheter heller enn straff.

– Jeg ble satt til å ta ut skolelaget i fotball, eller skrive kampreferater som havnet i lokalavisen, forteller Michael, som også har lest at rektor tilbudte seg å ha guttene på overnatting da moren havnet på sykehus som en følge av rusmisbruket.

– Heltenes helter

Samtidig som Michael opplever seg sviktet av barnevernet, er han takknemlig for lokalmiljøet han og broren fikk lov til å være en del av gjennom oppveksten.

– Hadde vi blitt tatt ut av hjemmet, er det stor sannsynlighet for at vi hadde blitt flyttet fra Roaldsøy og til en annen bydel. Jeg er takknemlig for at jeg fikk vokse opp et lite sted med folk rundt oss som brydde seg. Vi var alene, men vi var egentlig aldri alene. Vi har hatt en hel landsby i ryggen.

Besteforeldrene er en annen viktig årsak til at brødrene ble ivaretatt og fulgt opp på veien fra barndom til ungdom, og videre inn i voksenlivet.

– De er heltenes helter. Mormor, morfar, farmor og farfar. De har vært småbarnsforeldre fra 1964 og langt ut på 2000-tallet. Har vi manglet noe, så har de levert – det være seg mat, penger, transport eller kjærlighet.

– Besteforeldrene våre fikk oss til å glemme hverdagen når hverdagen var som tøffest. De sto i sorgen og fortvilelsen over deres barns dårlige livsvalg, for å sikre at barnebarna ikke tok de samme valgene. De ga oss aldri opp.

– Vær en del av landsbyen

Mange har blitt kjent med servicen og humoren til Michael gjennom Altibox sitt kommentarfelt, der han tidvis har fått stor oppmerksomhet for sine svar til kunder som opplever problemer med nett eller TV.

Etter å ha delt historien sin på egen LinkedIn-profil i høst, er han blitt kontaktet av mange som ønsker råd om hvordan de kan gå frem når det er barn de er bekymret for. Mange er redde for å trå feil og «tenk hvis jeg tar feil»-tankegangen står sterkt.

– Men tenk hvis du har rett! De konsekvensene er mye viktigere. Du kan være en del av landsbyen. Du kan melde fra, du kan se hva som skjer uten å lukke øynene, og du kan gjøre en forskjell.

– Ikke tabu

Moren til Michael søkte aldri hjelp for avhengigheten, og innrømmet heller aldri problemet. I 2018 døde hun etter et hardt liv som rusmisbruker. Selv har 34-åringen alltid vært trygg på at han ikke kommer til å ende opp som foreldrene.

– Jeg pleier å si at jeg har vokst opp i en advarsel. Det jeg har sett opp gjennom livet har ikke fristet. Jeg har sett hvordan det ødelegger liv.

I tobarnsfarens egen familie blir programmer som «Rus», «Helene sjekker inn» og «Petter uteligger» brukt som utgangspunkt for samtale med barna som er sju og tolv år.

– Vi snakker med barna om oppveksten, konkrete historier og hvordan vår familie har en predisposisjon for avhengighet. Hjemme hos oss er ikke det tabu, første gang jeg snakket med datteren min om rus var hun fem år.

Michaels mamma var pillemisbruker, men han er også oppmerksom på at alkohol kan føre til avhengighet.

– Det å drikke en øl er ikke farlig. Men det å bruke øl til å slappe av eller sortere følelser kan være det. Det har aldri vært aktuelt å ta en øl etter jobb for å slappe av. Jeg er nok ekstra oppmerksom på det.

Han har også en klar regel for seg selv når det kommer til alkohol rundt barn.

– Barna mine skal aldri oppleve meg annerledes. De skal aldri se en forandring i meg som kan gjøre dem redde.

Ro over julen

Tidligere hadde Michael et anstrengt forhold til jul.

– Alle høytider handlet om å være på vakt, det å gå konstant på tå hev. Som barn var det mange dager uten skole og fritidsaktiviteter, vi var mye hjemme. Men det var også skammen over at foreldrene mine sovnet under julemiddagen. Og forventningene om at kanskje denne julen blir fin.

Etter morens død er situasjonen annerledes.

– Nå er det en ro over julen. Vi kan feire den sånn vi vil. Sist julaften satt vi hele familien, inkludert min yngste lillebror på 13, og delte røverhistorier om moren min på sitt verste. Vi lo så tårene rant, og det ble en ufarliggjøring av historien vår, samtidig som vi vi ikke ufarliggjorde misbruk av rus. Det er viktig å dele historier, og det er viktig å le. Dette er ikke vår skam å bære.

Hele historien til Michael Sivertsen kan du lese i flere LinkedIn-artikler, ført i egen penn.

Her er julens viktigste huskeliste:

Relaterte saker

– Jeg trodde jeg var den eneste moren i verden som drakk

– Mamma klarte ikke droppe rusen for meg i julen

– Jeg var alltid på vakt rundt mamma i julen