– Det er andre gang jeg er her edru, sier Nina på telefon fra Hellas.

Nye minner

I en årrekke har hun reist fast til den greske øya Egina for å nyte sol og varme sammen med familie og venner. Frem til for to år siden utgjorde også alkohol en stor del av Hellas-turene.

– Før handlet mye om planleggingen av det neste glasset. Nå skaper jeg minner i edru tilstand. Jeg ser og nyter ting på en annen måte, går turer og trener, bader mer og forsøker å skape øyeblikk som bare er mine.

Klarer du ett år uten alkohol, har du klart mye, forteller Nina.

– Da har du vært gjennom alle merkedagene. Men første gang du går gjennom en opplevelse edru, handler det bare om å gjøre det. Når du skal skape minner må du gjøre de samme tingene flere ganger.

Fra glass til kartong

Alkoholismen smøg seg inn fra sidelinjen, et sted mellom lederjobben, familielivet og hverdager som ligner mange andres.

– Jeg kom meg gjennom hverdagene for å få et vinglass i premie når det var helg. Alkoholen ga meg selvtillit og tilfredshet, det kjente jeg allerede første gang jeg drakk alkohol som ung.

Etter at hun og mannen ble skilt, betydde det perioder med mer alenetid da barna var hos faren sin.

– Den nye situasjonen ga meg mer tid til å drikke. Jeg gikk ikke ut med venninner, ville heller sitte og drikke hjemme alene. Det handlet om god mat og god drikke, se noe på TV.

Det som før hadde vært inntak av et glass vin, ble til en flaske vin, som igjen ble til treliters kartonger. Ettersom barna ble større, begynte Nina å drikke på hverdager også. Da hun møtte veggen og ble sykemeldt i 2017, eskalerte alkoholmisbruket ytterligere.

Følte seg angrepet

– Barna mine hadde jo merket det på meg, de begynte å tømme ut alkoholen min allerede da de var 12-13 år gamle. De skjønte at det ikke var bra. Men med sykemeldingen ble alt mye verre. Jeg ville ikke tilbake til jobb, jeg ville bare drikke.

Når hun drakk, tok Nina alle velmenende tiltak og omsorg fra familien som en fornærmelse.

– Når moren min eller barna mine prøvde å få meg til å slutte, følte jeg det som et angrep. Jeg trakk meg tilbake og skjulte drikkingen enda bedre, heller enn å åpne opp. Og jeg ble sint og sa ting jeg ikke mente tilbake, stygge ting som skulle få angrepet til å slutte.

Ninas personlige bunnpunkt ble nådd en av de siste dagene av 2018. I julen hadde hun vært innlagt med intravenøst, ute av stand til å stå på egne ben. Datteren på 23 år hadde tatt tingene sine og dratt, hun orket ikke se moren gå til grunne. Da Nina satt alene med skammen og en treliters kartong på nattbordet, tok hun omsider inn over seg at en endring måtte til.

Aldri mer alkohol

– Da jeg kom til Trasoppklinikken, var innstillingen min at jeg skulle lære meg å drikke kontrollert. Men i behandlingen gikk det opp for meg at jeg var alkoholiker og aldri kunne drikke igjen, forteller Nina, som i starten ikke klarte å se for seg et liv uten alkohol.

– For meg passet alle situasjoner sammen med alkohol. Sommer og sol var grunn god nok til å drikke, men høstmørket passet jo like godt. Behandleren min ga meg råd om å se for meg det neste halve året, heller enn å tenke på «resten av livet». Da ble det mer overkommelig.

Å gi opp alkohol kan sammenlignes med en form for kjærlighetssorg, forteller Nina.

Åpenhet og faresignaler

I august ga Nina ut boken «Må du drikke i dag, mamma?» på eget forlag, der hun forteller om sin vei inn i – og ut av – alkoholismen.

– Det er viktig for meg å være åpen, både for meg selv og barnas skyld. Jeg levde et dobbeltliv, og har behov for å fortelle hvordan ting var, hvordan ting har blitt, og hvem jeg er nå, sier Nina, som gjerne også deler sine tanker om faresignaler andre bør være oppmerksom på.

– Avlyser du avtaler fordi du heller vil sitte hjemme og drikke? Eller bekymrer du deg for om du har nok alkohol til helgen? Noen er også veldig opptatt av at alkohol ikke skal gå til spille. Kanskje du er en av dem som drikker opp slantene etter en sammenkomst, heller enn å helle dem ut i vasken?

– Lev ditt eget liv

I dag studerer 48-åringen til å bli helsesekretær, og vil gjerne jobbe med noe innen rus og psykisk helse.

– Mange sier at jeg bør være stolt, men det klarer jeg ikke. Det jeg kan si, er at jeg er veldig glad for hvor jeg er i dag. Jeg hadde ikke klart dette uten barna mine, og all den hjelpen jeg har fått fra klinikken, NAV og alle rundt meg.

For Nina har noe av det mest smertefulle vært å ta inn over seg konsekvensene alkoholbruken hennes har hatt for de nærmeste. I dag har hun følgende råd til pårørende:

– Ikke legg til rette for den som drikker, prøv å unngå medavhengighet. Prøv så godt du kan å leve ditt eget liv, søk hjelp for deg selv i stedet for å sitte alene med det. Så kan du heller stå klar når vedkommende er klar for å søke hjelp.

Nina Anett Lea

Foto: Privat