Når barn må ta ansvar for de voksne

– Jeg skilte ikke mellom den «fulle» mammaen og pappaen, og den edru. For meg var de den samme personen, og en person jeg lærte meg at man ikke kunne stole på.

Ordene tilhører en kvinne som i dag er voksen. I barndommen opplevde hun at foreldrene drakk for mye.

Når vennene hennes gledet seg til fri og ferie, så gruet hun seg. Hun visste at hun ikke kunne nyte den på samme måte som de andre barna. Til det var alkoholen for dominerende. Hun var nødt til å forholde seg til ting og utføre handlinger som normalt tilfaller voksne.

– Jeg har hele livet forsøkt å være i forkant av «smeller» hos andre – og i dag vet jeg at dette var noe jeg måtte lære meg som barn.

– Det å forutse behov litt før de kom avverget mange ubehagelige episoder i min barndom, men samtidig tok det også min barndom fra meg.

– Føler at de må passe på foreldrene sine

Barn vil at voksne skal være voksne, at de skal lytte og være slik de pleier å være. Men når voksne drikker for mye, blir barn ofte tvunget inn i roller de ikke er klare for.

– Det er altfor mange barn som føler at de må passe på foreldrene sine og ta på seg et stort ansvar. For disse barna blir fridagene preget av stress og foreldrenes drikking, sier Randi Hagen Eriksrud, generalsekretær i Av-og-til.

Disse barna bekymrer seg for hvordan de skal holde humøret til alle i familien oppe. De beskytter, de pleier, de klovner. De blir små politimenn, sykepleiere og komikere.

– Vi har hørt mange historier, blant annet om barn som har holdt seg våkne av frykt for at huset skulle brenne ned dersom de voksne glemmer å slå av komfyren eller blåse ut et stearinlys. Og historier om barn som fortvilet prøver å tolke foreldrenes følelser og behov, slik at de ikke skal bli opprørte og kanskje drikke enda mer, forteller Eriksrud.

Forbilder

Når voksne drikker blir de noen ganger mer uoppmerksomme, sløvere og mer høylytte. Dette kan føre til situasjoner der barn føler at de må ta ansvar for å bryte inn, si ifra eller gå i mellom. Dette er oppgaver barn ikke skal ha.

Alkohol er et dempende rusmiddel, som gjør at vår kritiske sans blir litt bedøvet.

– Da kan det skje ting som ellers ikke ville skjedd. Vi kan også finne på å fortelle ting, både om oss selv og andre, som vi ellers ville betraktet som hemmeligheter. For barnet kan dette føles utleverende og flaut, sier Eriksrud.

Og selv om du som forelder kjenner dine egne barns historie, så vet du ikke alltid hvilke historier andre barn du møter har med seg. Det som er greit for ditt barn kan virke utrygt for barn som har opplevd vanskelige ting i sammenheng med voksnes drikking.

– Det er et stort fokus i samfunnet vårt på at barna våre skal ha det så bra som mulig. Vi diskuterer heftig alt fra kosthold til digitale vaner, men når det kommer til hvordan vi forholder oss til alkohol er det merkelig stille. Det kan være vanskelig å snakke om alkohol og det er uheldig, sier Eriksrud.

Voksne er viktige rollemodeller for både egne barn og andre barn, og holdninger til alkohol etableres tidlig i livet. Det er en klar sammenheng mellom foreldres alkoholbruk og hvor mye barna kommer til å drikke senere i livet. Ungdom vil ofte teste grenser og går gjerne lengre enn sine foreldre når det gjelder rusmidler.