– Jeg var overbevist om at barna ville få det bedre uten meg

På kort sikt ble alkohol løsningen som gjorde det mulig for Bente Karlsen Røstad å være supermammaen som fikk til alt. På lang sikt tok den nesten livet av henne.

Av: Katrine Gaustad Pettersen

– Jeg drakk for å håndtere livet, men opplevde at alt bare ble vanskeligere og vanskeligere. Til slutt tenkte jeg at det var best for alle om jeg bare ble borte, sier hun.

Da Bente var i siste halvdel av tjueårene endret livet hennes seg dramatisk på få år. Først ble hun skilt og alenemor for tre barn. Så ble hennes nye mann syk og døde av kreft. Tilbake stod Bente helt alene. Som 30 år gammel enke skulle hun finne plass til å bearbeide en enorm sorg, samtidig som hun skulle være verdens beste mamma for tre små barn.

– Det var i denne perioden problemene startet. Det begynte med et glass vin for å få sove. Jeg tenkte aldri da at jeg burde snakket med legen, og fortalt han at jeg hadde problemer med å få sove. Så fikk jeg det bare tyngre og tyngre, fordi jeg snakket ikke med noen om sorgen. Det var liksom enklere å ta seg et glass rødvin eller to, sier hun forsiktig.

Drakk når som helst

Etter hvert eskalerte alkoholbruken. Det ble nødvendig med stadig flere glass for å holde de vonde tankene på avstand.

– Det er klart, jo mer jeg drakk, jo tyngre fikk jeg det, – på lang sikt. Men den kortsiktige løsningen min var jo at jeg fikk det bedre, – med et glass, – eller to, eller tre eller ti.

– Jeg begynte å drikke tidligere om kvelden, ikke bare rett før jeg skulle legge meg. Hvis jeg var hjemme alene og ungene hadde lagt seg, kom ensomheten og sorgen snikende. Da var det lett å ta seg et glass vin. Jeg reflekterte ikke den gangen over at dette bar feil av gårde. Jeg opplevde at jeg hadde kontroll. Jeg drakk jo ikke om morgenen, jeg gjennomførte dagen min og jeg gjorde alt som var forventet av meg – en god stund, sier hun stille.

Så ble det også vanskeligere og vanskeligere. Det kom til et punkt der Bente drakk når som helst, – så sant hun hadde noe å drikke. Hun var så ofte på polet at hun var redd de ansatte skulle kjenne henne igjen. Derfor begynte hun å pakke inn spriten, late som om det var gaver hun kjøpte til andre.

Jeg skammet meg så intenst, og følte meg som en fæl mamma. Derfor var jeg overbevist om at de ville få det bedre uten meg.

– Jeg flyttet stadig grensene, så mye at jeg etter hvert skjønte at dette var fryktelig galt. Men selv da trodde jeg ikke at det var alkoholen som var den største utfordringen min. Jeg trodde det var depresjonen, sier hun.

Ville ta sitt eget liv

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at hun brukte alkoholen som medisin.

– Det er klart, jo mer jeg drakk, jo tyngre fikk jeg det, – på lang sikt. Men den kortsiktige løsningen min var jo at jeg fikk det bedre, – med et glass, – eller to, eller tre eller ti. Følelsene ble svakere, og det ble mindre vondt når jeg drakk. Og så ble det tusen ganger verre dagen etterpå, sier hun.

Til slutt kom det til et punkt der Bente ikke så noen andre løsninger enn å ta sitt eget liv. Hun, – som alltid hadde hatt en drøm om å være supermamma, den som fikk til alt og gjorde alt for barna sine, skjønte at hun var blitt det motsatte.

– Jeg så at barna mine hadde det vondt. Jeg så at de var begynt å gå rundt på tå hev, at de var preget av situasjonen hjemme. Jeg skammet meg så intenst, og følte meg som en fæl mamma. Derfor var jeg overbevist om at de ville få det bedre uten meg, sier hun stille.

Etter selvmordsforsøket havnet Bente på sykehuset, hvor hun etter hvert ble tvangsinnlagt i psykiatrien. Det føltes som en lettelse.

– Jeg tenkte at «endelig er det noen som skjønner at jeg er deprimert!». Jeg trodde faktisk selv at depresjonen var mitt største problem. Selv da skjønte jeg ikke at jeg hadde et rusproblem., sier hun stille.

Ble henvist til rusbehandling

I ettertid ser hun tydelig hvor store skylappene var. Likevel brukte også psykiatrien lang tid på å finne ut at det var alkoholen som var Bentes hovedproblem.

En kveld kom dattera mi på besøk, satte seg på senga mi og sa «Mamma, du trenger hjelp, skjønner du ikke det?». Og så sa hun «om ikke du kan gjøre det for din egen skyld, kan du gjøre det for oss?».

Selv mens hun var innlagt til psykiatrisk behandling, dro Bente jevnlig inn til sentrum, kjøpte alkohol på polet, og smuglet den tilbake på rommet sitt i strikketøysposen. Det var først helt mot slutten av behandlingen at en av terapeutene begynte å stille henne forsiktige spørsmål om alkohol.

– Jeg reagerte selvfølgelig med å bli sint. Jeg syntes det var helt unødvendig å snakke om alkohol. Men terapeuten fortsatte på en veldig fin, litt forsiktig måte. Til slutt sa hun at hun hadde lyst til å henvise meg til rusbehandling. Jeg avviste henne blankt, og mente at «nei, det trenger jeg virkelig ikke».

Jeg ante ikke hva rusbehandling var, og trodde at de andre som var der, så ut som «bryggesjauerne» som sov i parken. I stedet møtte jeg helt vanlige mennesker.

Et stille spørsmål fra dattera på 16 år ble det som til slutt fikk henne til å skifte mening.

– En kveld kom dattera mi på besøk, satte seg på senga mi og sa «Mamma, du trenger hjelp, skjønner du ikke det?». Og så sa hun «om ikke du kan gjøre det for din egen skyld, kan du gjøre det for oss?».

Det var dyttet Bente trengte. For i datterens bønn lå også en minst like viktig beskjed til moren: Hun hadde en datter som virkelig ville ha henne i livet sitt.

– Trodde de andre var «bryggesjauere»

Da kapitulerte hun, gikk til behandleren og sa at hun var villig til å prøve rusbehandling. At hun ville gjøre hva som helst for å få et bedre liv. Kort tid etter fikk hun plass.

– Jeg ante ikke hva rusbehandling var, og trodde at de andre som var der, så ut som «bryggesjauerne» som sov i parken. I stedet møtte jeg helt vanlige mennesker. Jeg husker jeg skulle ut på røykerommet. Der satt det en gjeng rundt et bord, og jeg tenkte «jøss, her sitter de ansatte også og røyker». Men så var de jo pasienter, de også, smiler hun.

For Bente var det en enorm lettelse å endelig få den hjelpen hun trengte.

Bak rusen handler det ofte om de samme tingene: Vonde følelser eller livskriser vi har gått gjennom. Ting man må lære å håndtere på andre måter enn med rus.

Hun traff andre mødre som hadde opplevd det samme, og fikk til og med en terapeut, som selv var tidligere rusmisbruker og mamma.

– Det hadde alt å si for meg. Da var jeg plutselig ikke alene lenger. Da var jeg ikke så gal eller stygg som jeg hadde fryktet

Hun tror mange av de som sliter med rus, har lignende utfordringer i bunn.

– Bak rusen handler det ofte om de samme tingene: Vonde følelser eller livskriser vi har gått gjennom. Ting man må lære å håndtere på andre måter enn med rus. Det trengs tett samarbeid mellom god behandling og sterk vilje, sier hun.

– Ikke vent til problemet vokser over hodet

I dag har Bente vært edru i 16 år. Etter at hun var ferdig med behandlingen utdannet hun seg til terapeut, og kom tilbake til rusbehandlingen som ansatt. Der ble hun i flere år, inntil hun begynte i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) for å etablere Recovery-skolen RIO Restart.

– Det er jo etter behandlingen at utfordringene starter. Det er da man skal ut og leve det livet man lærer i behandlingen, men det blir for vanskelig for mange å klare det alene., sier hun.

Også på hjemmebane har bitene falt på plass for Bente. I dag har hun et tett og godt forhold både til sine tre barn og sine fire barnebarn.

– Jeg har akseptert hvem jeg er, og min historie, og det har barna mine også. De skammer seg ikke lenger over at vi er den familien vi er, eller over historien vår. Vi kjenner mer på stolthet og styrke over at vi har kommet oss gjennom dette, og at vi har så fantastisk gode liv i dag, sier hun.

Derfor er Bente også veldig opptatt av å motivere andre til å be om hjelp, slik at de kan få oppleve det samme. Hun har følgende tydelige oppfordring til alle som lurer på om de drikker for mye:

Sjekk det ut! Ikke vent til det blir et problem som vokser over hodet på deg. Hva har du å tape? Det er ikke så skummelt og vanskelig som mange tror, og det er så mye god hjelp å få. Når jeg kan klare det, kan du også klare det!